Vennskap…?

En lykkelig stund. Malt av Sunniva Aamo

En lykkelig stund. Malt av Sunniva Aamo

Jeg leser i Aftenposten at venner gjerne forsvinner, fader bort. I stedet for at forholdet tar definitivt slutt, slik det gjerne er med kjærester.

Og det høres jo kjent ut; det er ikke bare meg, altså. Det kan virke som  dette er blitt den moderne måten å gjøre det på: man bare sluttet å svare. Det er nesten så jeg lengter tilbake til den tiden alle ikke automatisk kunne screene telefonsamtaler. Da fikk man i alle fall sagt ”hei”. Og så måtte den andre finne på en unnskyldning for å komme unna. Så fikk de i alle fall den utfordringen… 

Heller en liten konfrontasjon enn denne vassne tåka..

Men fenomenet er jo slett ikke nytt. George Orwell beskrev det behørig allerede i 1948 – i romanen 1984. Fiender av folket ble slett ikke forfulgt og uthengt på torget – det ville gjort dem til martyrer, og det kan man jo ikke ha noe av. Nei, de bare opphørte å eksistere: man snakket ikke om dem, alt som var skrevet om dem ble sensurert bort fra arkivene. Fortidens foranderlighet rådet: en fiende av folket var ikke en venn fra i går – han hadde alltid vært en fiende av folket.

Jeg har en følelse av at det er slik mange ser på fordums venner, også: hvis man ikke er interessant nok, lenger, har man aldri egentlig vært det. Uansett om man har stilt opp, gjort en jobb, vært en venn. Når det butter i mot så klippes man bort, fades ut.

Man opphører å eksistere. Same shit, new wrapping?

Legg igjen en kommentar