Venner..?

Venner, shutterstock_187697090Det er med venner som det er med penger: har man mange er det lett å få flere. Har man ingen, er det vanskelig å få sving på det sosiale.

Ta fødselsdager for eksempel: hvem skal man be? Hvis man ber noen bekjente, avslører man at man ikke har ekte venner. Man risikerer også at de ikke kommer, selvsagt, for de tenker det sikkert ikke er viktig at de er der – vi er jo ikke så nærme..

Man har litt karenstid en stund etter at man har flyttet – da er det naturlig at man ikke kjenner så mange. Men hvor lenge varer denne immuniteten?

Når er man (egentlig) venner? Når vet man at den personen man liker er en venn, og ikke bare en bekjent som ikke begriper hvorfor du inviterer henne eller ham i fødselsdag?

Da jeg gikk i andre gym hadde vi en populær jente i klassen. Selvsagt: alle har en slik – som går maks 2 dager uten kjæreste etter at det er slutt med den forrige, som går arm-i-arm (i-arm) med et par jenter til enhver tid. Som (alltid) har noen til å hjelpe seg med å sette opp håret etter gymmen, som har noen som husker for henne hvor nå i all verden biologilabben ligger, igjen, er det nedgang A eller B, som alltid har noen å gå til byen med i midt-timen..

Kort sagt: en populær jente. En dag sitter denne jenta – Gry – og snakker om en annen jente i klassen: Eva. Eva har betrodd seg til henne, gitt uttrykk for at de er venner, at hun stoler på Gry.

Dette kan ikke Gry forstå: de er jo slett ikke venner! Har ikke Eva venner siden hun tror det de deler er vennskap, spør hun retorisk oss som danner hoff omkring henne.

Og der er det igjen: når er man (egentlig) venner? Når vet man at den personen man liker er en venn, og ikke en som ikke begriper hvorfor du inviterer henne eller ham i fødselsdag – si meg: har du ingen egentlige venner??

Og det er jo unektelig spørsmålet…

 

Legg igjen en kommentar