Tese: mange leger har vært for lite syke

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

leger, arrogante, shutterstock_50823334Mange leger oppfører seg som om de ikke forstår hvordan det er å være syk, – det har jeg sett altfor mange ganger gjennom mine år som sykepleier, og mine enda flere år som syk.

Nå som jeg arbeider med smertebehandling hører jeg det nesten hver dag. Pasientene forteller om leger som ikke tar det de sier alvorlig.

En gang var jeg på et kurs sammen med blant annet noen leger. I pausen hørte jeg følgende dialog, dem i mellom:

  • lege 1: og så kommer han til meg og sier han har vondt i ryggen! Jeg kan da ikke gjøre noe med det!
  • lege 2: (ler høyt). Kanskje du skulle sendt ham til kiropraktor??

(I parentes bemerket: jeg kan faktisk gjøre noe med ryggsmerter – og de fleste andre smerter. Og jeg ler ikke av pasienten. Det at noen har smerter, morer meg ganske enkelt ikke.)

Kunnskaper om diagnosekriterier er viktig, men det er bare steg 1. Skal man være en god lege, må man også ha forståelse for hvordan det er å leve (et helt) liv(et) som syk.

Hvis pasienten kommer inn på kontoret, slepende det ene benet etter seg, så stiv og smertepåvirket at han ikke får på seg bukser og sko ved egen hjelp, burde det være mulig å finne noe forståelse for situasjonen, dypt der inne..?

Og så vanskelig er det vel heller ikke å finne en måte å leve seg inn i dette på. De fleste mennesker feiler noe en sjelden gang, i det minste, f.eks influensa. Da kan man bruke den anledningen til å prøve å forestille seg hvordan det monne være å være syk i måned etter måned, år etter år, uten utsikt til verken bedring eller diagnose så langt øye kan se.

Hvordan det er å prøve å leve et liv når selv det å få på seg klær er et prosjekt som gir smerter og som skal planlegges. Når det å komme seg opp av stolen, gå over gulvet og ta ut av oppvaskmaskina er så stor en jobb at man knapt kan mobilisere til å gjøre det. Og når man endelig kommer i gang, må man kanskje tilbake på sofaen midt i arbeidet – for ikke å kaste opp over de rene tallerkenene – eller besvime og ende midt i et kaos av glasskår.

Mange mennesker har vært så syk – i alle fall noen timer – at det å ta en dusj bare ikke er aktuelt.

Så kan man tenke seg at man skal ha det slik, mens man prøver å ta vare på barn, ta en utdanning, gå på arbeid. Og ikke bare en dag eller to – la oss si i 20 år.

Det er en munnfull å svelge unna, er det ikke?

Som indianerne sier: du skal ikke dømme en mann før du har gått 3 mil i mokasinene hans.

Det er sjelden man faktisk kommer til å gå mange meter i andres sko. Men det finnes faktisk mulighet til å prøve det. I alle fall imaginært. I alle fall litte grann. Og det er vel det beste vi har, er det ikke? Men man kommer ingen vei uten viljen til å prøve.

 

Legg igjen en kommentar