Sykdommens fotlenke

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Å leve i år etter år efter år med en usynlig – men akk så merkbar – sykdom. Uten en diagnose til å bruke som skjold og forklaring mot verden der ute …

Det er som å sone med fotlenke. År etter år – uten dom eller forklaring.

Kun straffen er klar: Ikke være for lenge ute om kvelden. Ikke for lange turer bort fra hjemmets hvile. Ikke for mange ting på en gang, for mye program, på en dag.

Fotlenke, shutterstock_175347788Fotlenken har ingen alarm som går av når reglene brytes. Men straffen kommer – sikkert som banken – hvis man gjør det: dager i senga med smerter, uvelhet og kvalme. Alt dette er klart som dagen, etter at alle årene med erfaringer har hamret det inn.

Men man forstår ikke hvorfor. Og man spør seg, igjen og igjen: hva galt har jeg gjort?

Og man vrir hjernen etter ting som kan bedre situasjonen: kosttilskudd, trening, mat, trening, en annen og bedre seng, trening, luftrenser, trening… For trening er det helligste av alle bud. Det alle som ikke er syke tror kan fikse alt. Bare sånn der. Hvis man ikke er i form er det fordi man ikke har trenet. Nok. Eller riktig. Så vet vi det.

Eller man kan gå til en tibetansk healer fra Grønland. Ja, egentlig er han fra Nordstrand, men Grønland høres bedre ut. For noen har hørt at han har hjulpet en dames tante.

I mellomtiden reguleres livet strengt av fotlenkens regime. Og dagene, ukene og årene renner ut i evigheten.

 

Og nå?

Nå soner jeg under langt friere forhold.