Språkfascisme – det er så morsomt å høre deg snakke…

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Lærdal

Lærdal i Sogn

Jeg kommer fra Lærdal i Sogn – beliggende innerst i verdens lengste fjord. Dialekten der kan sies å være for spesielt interesserte, og som tilflytter behøver man så vel tilvenning som vennlig innføring for å forstå den.

Lærdølen snakker fort, trekker jevnlig sammen flere ord og har diftonger der andre bruker vokaler, og bytter ut vokalene med andre der de beholdes: grå er grao, smør er smår.

Ellers har man jo ord som

  • sjådne (stjerner)
  • ilt (vondt)
  • eksledn (skuldrene)
  • krudlekakeis (det som går under navnet kroneis på mer sentrale målformer).

Språk er selvfølgelig spraok.

Sulkesam er et ord fra min opprinnelige dialekt som er jeg er usikker på om dagens unge lærdøler fortsatt forstår… (det betyr at en ting blir lett skitten).

Jeg flyttet ut at Sogn da jeg var 19 år, og da jeg var 20 begynte jeg på sykepleierutdanningen. Jeg la fort om dialekten til en mer ”nynorsk-normal”. Dels fordi jeg ofte møtte gamle mennesker med dårlig hørsel gjennom arbeid og studier. Dels fordi jeg ble trett av å si alt to ganger: først på dialekten min, så oversatt til – for dialogpartneren – et forståelig norsk.

Men den største årsaken til at jeg la om er vel det man kan kalle språkfascisme. Jeg elsker en god diskusjon, og ingenting legger så effektivt demper på kommunikasjons-lysten som når noen smiler litt, skakker litt på hodet og sier: du er så morsomt å høre deg snakke – etter at du har sagt noe sakelig i forhold til et dyptfølt tema.

Det er omtrent like respektfullt (og intelligent) som når en mann ser ned (bokstavelig talt) på en kvinne og sier: du er så søt når du er sint..! Det siste er en kommentar som vel ikke har hørt ytret utenom filmlerretet siden innspillinger fra 50- og 60-tallet.

Lærdal 3

Lærdalsøyri. Biletet teke av Ragnhild Eri

Men språkfascismen lever i beste velgående.

Man kunne selvsagt innvende at jeg skulle tatt kampen opp. At jeg skulle tematisert problemet oftere, og holdt på dialekten min. Men jeg har ikke orket. Den disrespekten som ligger i å bruke språklige herketeknikker for å dupere diskusjonspartneren er så ødeleggende for relasjonen at jeg fullstendig mister lysten til å kommunisere noe som helst.

Og jeg har lyst til å snakke om andre ting enn språket mitt. Språk er riktignok et tema som gir rike muligheter for diskusjoner, men det var den opprinnelige diskusjonen som fenget i øyeblikket: helt til noen altså valgte flytte fokus fra innhold til form – til måten jeg ytret meg på. Når jeg møter så lite oppegående og imøtekommende mennesker gidder jeg ikke dikutere i det hele tatt. Heller ikke mitt mer eller mindre lattervekkende eller ”sjarmerende” språk.

Etter at nordlendingene ble systematisk utledd i Oslo fra utflyttningen begynte etter krigen, skulle man tro det er bedre nordpå. Men min dialket ble møtt med like mye lattermild ufortåendhet der, som andre steder. Og min datter – som på grunn av en mor med merkelig språkføring har det man kan kalle en tromsø-dialekt med noget attåt – opplevde å ikke bli forstått da hun brukte ordet tannkost. For det riktige – det forståelige – er tannbørste, må vite. Graut er også ubegripelig. Jeg føler med dem når de skal begynne med nynorsk i ungdomsskolen…

Nå bor jeg i Danmark, og snakker et forsøksvis dansk, etter beste evne. Det er rikelige muligheter til å kommentere språk heller enn innhold, og jeg møter av og til noen morroklumper som synes det å påpeke at jeg snakker ”norrrsk” er forferdelig underholdende. Men stort sett er folk interessert i å forstå hva jeg prøver å formidle.

Og når de ikke kan det – for eksempel når jeg møter unge mennesker i butikker, som ikke ”forstår svensk” som de gjerne unnskylder seg med, så er det greit nok. Jeg er en utlending her, jeg forstår at mitt språk kan ligge i den besværlige ende for en danske med lite erfaring med mennesker som ikke er oppvokst i slettelandet. Men jeg setter pris på at de prøver, i alle fall. Og jeg hører jo heller ikke forskjell på ulike kinesiske dialkter…

Og hvis vi virkelig ikke kan forstå hverandre, har vi jo engelsk – språket som er så universelt at selv aliens fra fjerne solsystemer gjerne snakker det feilfritt…

Utsikt fra himmelbjerget

Utsikt fra himmelbjerget. Bilde tatt av Bruno Aamo

 

Legg igjen en kommentar