Som man tar det..?

Edgar Degas’ Absint; maleri, 1876. Musée d’Orsay, Paris

Edgar Degas’ Absint; maleri, 1876. Musée d’Orsay, Paris

Jeg har latt meg fortelle at det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det som er avgjørende for livslykken.

De menneskene som strør om seg med slik overflod av visdom har som regel ikke all verden de trenger å ta. Som man sier – det er lettere å være rik og frisk enn fattig og syk.

Jeg tror uansett at det viktigste her er at i forhold til hvordan man har det kan omgivelsene bidra med mye.

Det er langt lettere å se lyst på livet dersom man har hjelp og støtte hos noen. Dersom det i det minste finnes ett eneste menneske som forstår hva man sliter med. Og det er vel nettopp det den jenta eller gutten, eller mannen eller kvinna som går den tunge veien opp på brua for å hoppe, gjerne skulle hatt: en eneste person som orka høre på en liten stund, også selv om man lar maska falle og ikke er morsom, livsdyktig og spirituell.

Som ikke møter et forsøk på å snakke om det vanskelige med øredøvende taushet.

Eller lar latteren drive det bort.

En eneste person – det er mer enn de fleste kan håpe på.

Og det er jo litt trist, er det ikke? Med så mange mennesker i verden…

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.