Smak av egen medisin anmeldt i «Sykepleien»

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Det faglige grunnlaget for boka falt ikke i smak hos denne anmelderen, men forfatteren får likevel noe skryt for de litterære aspektene:

«Skjønnlitterære forfattere kan bruke den som inspirasjonskilde. Her er både originale metaforer og kostelige personkarakteristikker.»

Så selv om anmelderen også mener at boka er en trist sløsing med talent, velger jeg å ta til meg hennes vurdering av det litterære. For hvis jeg virkelig skal gi meg selv et skulderklapp, så vil jeg si at det er godt gjort å få en leser som er så negativ til inholdet, til å fremheve litterære kvaliteter ved en tekst.

Jeg utfordrer leserne til å gjøre seg opp sin egen mening: hva mener du – er boka mi en trist sløsing med talent, eller er du mer på linje med vanlige lesere, som sier den er f.eks. viktig, lesverdig og aldeles velskrevet? Skriv gjerne noen ord her på bloggen, du også, når du har funnet ut hva DU mener!

PS: det er ikke vanlig å kommentere anmeldelser, men jeg vil likevel påpeke en liten ting: jeg har aldri ment å si at HPV-vaksinen er den største synderen når gjelder årsakene til ME. Det faller på sin egen urimelighet, all den tid ME har blitt diagnostisert lenge før HPV-vaksinen engang fantes. I boka er det en person som har fått ME etter HPV-vaksinen, og med det vil jeg poengtere at HPV-vaksinen kan utløse ME. Det er i grunnen det hele, på det punkt.

Men igjen: lesere: gjør dere gjerne opp engen meninger, og debatter friskt!

Legg igjen en kommentar

1 kommentar

  1. Det er kanskje ikke god tone å anmelde en bokanmeldelse, men jeg klarer ikke å la være.

    Psykiatrisk sykepleier Inger Frogg Jørgensen har anmeldt Vigdis Lysnes bok «Smak av egen medisin» i Sykepleien, tidsskrift for norske sykepleiere. Hun anbefaler ikke boken, som hun utelukkende betrakter som et innlegg i vaksinedebatten, og ingen roman. Så langt jeg kan vurdere, er nok også denne bokanmeldelsen i minst like stor grad et slikt innlegg, og knapt nok noen litterær anmeldelse. Selv om innlegget i befriende grad er fri for de skjellsord som skjemmer slik debatt i Danmark (faktaresistens, pseudovitenskap, konspirasjonsteori, postfaktuelt) er teksten likevel holdt i en lett nedlatende og ironisk tone der man mer enn aner holdningene de samme skjellsordene representerer som en slags klangbunn.

    Anmelderen skriver at hun «falt av lasset» i forsøket på å se sammenhengen mellom borrelia og vaksiner. Når jeg leter i teksten, viser det seg at mysteriet som fikk Frogg Jørgensen til å «falle av lasset» er lett å forklare. Den eneste gangen ”borrelia” er nevnt i boka, er i en samtale der en av personene forsøker seg på en spøk: ”Jeg så et morsomt tilsvar i en av debatt-trådene. (…) Vet dere hvor man hyppigst smittes av borrelia?” En av samtalepartnerne foreslår «fra flått,» men det er åpenbart ikke riktig svar, ettersom svaret skulle være morsomt, og man riktignok får borrelia fra flått-bitt. Svaret skulle være: ”Fra internett.” Kanskje var dette en slags kommentar til at Lars Monsen, Norges berømte villmann, angivelig skulle ha fått en innbilt flåttinfeksjon etter surfing på nettet. For Monsen er jo aldri ute i skogen, han…

    For å spikre dette fast og dermed lette forståelsen: Dette var en spøk i en samtale. Bakgrunnen for spøken var at folk som får problemer med helsa etter flåttbitt, ofte blir latterliggjort både av leger og i kommentarfeltene på internett. Dette skjedde også med Monsen. At anmelderen her begynner å slite med å se sammenhengen mellom borrelia og vaksiner, er absolutt forståelig, ettersom den ikke eksisterer. Men hvorfor hun leter etter denne sammenhengen, er mere enn jeg kan begripe.

    Hun forteller videre at Lysne hevder at borreliose ikke kan behandles i Skandinavia. Sorry, men jeg har ikke kunnet finne andre referanser til borriliose i hennes roman enn denne vitsen.

    Mye av romanen handler om ME (også kjent som kronisk tretthetssyndrom), om mulige årsaker og behandling, om hvordan det er å leve med sykdommen nært innpå seg. Anmelderen skriver at hun ikke er noen ekspert på dette feltet («de lærde strides»), men at «Forfatteren selv derimot, mener å vite». Hmm. Gjør hun virkelig det? Så vidt jeg kan se refererer hun gjennomgående til solid eksisterende forskning omkring temaet, skjønt dette har visst ikke Frogg Jørgensen – hun er som sagt ingen ekspert – lagt merke til. Derimot så slår hun plutselig og overraskende fast at «Det mer enn antydes at HPV-vaksinen, et vaksineprogram som tilbys i grunnskolen for å forebygge livmorhalskreft, er den største synderen når det gjelder årsaker til ME».

    Her er det jeg “faller av lasset”. Hvor i romanen antydes – til og med ”mer enn antydes” – det? ME kom på WHOs liste over diagnoser som nevrologisk lidelse allerede i 1969, atskillige år før denne vaksinen ble introdusert. Det virker som om anmelderen har gått til boka med noen ideer om hva den handler om, og så programmatisk leser disse ideene inn i teksten. Med et presisjonsnivå som dette, er det ikke lett å ta verken anmelder eller anmeldelse helt alvorlig.

    Lysnes behandling av Thalidomid skandalen – Thalidomid var et angivelig ufarlig medikament som førte til at svært mange barn ble født sterkt handikappet – blir omtalt på følgende måte: «Thalidomid-tragedien fra 1960-tallet finner hun relevant for temaet å trekke frem». Bruken av ordet «tragedie» antyder at det som skjedde var en tilfeldig og beklagelig hendelse, ikke resultat av uansvarlighet fra legemiddelfirmaet som produserte medisinen, eller myndighetene som godkjente det. Og dessuten skjedde det jo for så lenge siden. Er det noen grunn til å «trekke frem» noe slikt nå? Å ja. Det synes jeg virkelig.

    Som sykepleier vet jeg hvor vanskelig det er å skape tilstrekkelig avstand til det man en gang lærte under sykepleierutdanningen, slik at man senere blir i stand til å betrakte disse «sannhetene» med et noenlunde kritisk blikk. Noen klarer det aldri. Og som sykepleier lever man et relativt beskyttet profesjonelt liv. Vi har lært at medisiner er bra, de har kanskje noen bagatellmessige bivirkninger, men alt i alt er legemiddelindustrien til for å hjelpe folk. Og denne naive boblen befinner mange sykepleiere seg i, hele sitt yrkesaktive liv.

    Når anmelderen ironiserer over Lysnes omtale av medisinalindustrien, utlegges det som «onde krefter som herjer i vitenskapens og legemiddelbransjens navn». Kan det tenkes at det finnes gode grunner til å kritisere medisinalbransjen? Innenfor denne anmelders verdensbilde ser det ikke slik ut. Thalidomid-tragedien… Uff, en beklagelig hendelse. For legemiddelindustrien er renslig, og dette var jo en ulykke. Alle de andre tilfellene? Finnes de?

    Dessverre, ja. I massevis.
    Noen få eksempler – det finnes mange flere. Aktstykkene ligger til offentlig skue hos det amerikanske justisdepartement. Ingen konspirasjonsteorier å hente for de som måtte insistere på det. Sorry.

    • I 2009 (ikke i veldig fjern fortid, dvs. ikke på 1960-tallet) ble verdens største legemiddelprodusent, Pfizer, dømt til betale 2,4 milliarder dollar i den største svindelaffæren vedrørende helsetjenester i det amerikanske justisdepartements historie. http://www.nytimes.com/2009/09/03/business/03health.html Beklagelig enkelttilfelle? Ikke akkurat. Dette var Pfizers fjerde dom for ulovlig markedsføring siden 2002.
    • Legemiddelfirmaet Merck måtte i 2007 betale 4,85 milliarder dollar i erstatning til skadelidende og etterlatte, i tillegg til atskillige millioner i bøter etter at 88 000 amerikanere fått hjerteinfarkt, hvorav 38 000 var døde. http://www.npr.org/templates/story/story.php?storyId=5470430 Årsak? Bivirkninger av legemidlet Vioxx. Merck hadde aktivt holdt skjult at Vioxx hadde livsfarlige bivirkning. Tragedie eller resultat av grådighet? I dag er Merck mest kjent som produsent at kreftvaksinen Gardasil – et legemiddel som ifølge Merck nesten ikke har bivirkninger. Det velrennomerte Cochran-instituttet er meget kritisk til disse påstandene. http://politiken.dk/forbrugogliv/sundhedogmotion/art5623483/HPV-rapport-kaldes-uacceptabelt-ringe-videnskabeligt-h%C3%A5ndv%C3%A6rk Konspirasjonsteorier?

    Jeg stiller meg spørrende til hvilket forhold Frogg Jørgensen kan ha til faglig redelighet ettersom hun i sin «anmeldelse» konstruerer ikke-eksisterende problemstillinger som hun så raljerer med og argumenterer mot. Samtidig avslører hun en historieløshet og likegyldighet overfor medisinalindustriens offer som er skremmende. Når hun så konkluderer sin omtale av Lysnes’ bok med at «Som faglig bidrag vipper den over grensen til å være uetisk», er det fristende å si at som bidrag til en seriøs diskusjon om legemidler og vaksiner er dette utelukkende et partsinnlegg, og som sådan er det upresist og fullstendig verdiløst. Det Lysne tar til ordet for i sin roman, er mere og bedre forskning og tryggere vaksiner. Dette synes sykepleier Frogg Jørgensen er uetisk. Hvis denne holdningen er representativ for norske sykepleiere, er det virkelig oppsiktsvekkende.

    Bruno Aamo
    psykiatrisk sykepleier