Skaff deg en god lege: hva kan hjelpe, leksjon 8

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Ferdinand Hodler, Valentine Gode-Darel in illness

Ferdinand Hodler: Valentine Gode-Darel in illness

Dette rådet er jo så opplagt at det ikke burde være nødvendig på komme med det. Men altfor mange ME-syke (og andre med såkalt diffuse sykdommer) har elendige leger.

Jeg hadde selv en fullstendig håpløs en i mange år – han hadde selv gått til toppen av Himalaya, og mente at trening og mer bevegelse var svaret på alle ting:

  • Når jeg sa at jeg hadde problemer med å gå fra huset vårt til bilen, foreslo han at jeg kunne sette meg som mål å gå på Blåmannen (1540 m høyt fjell) til sommeren. Jeg hadde fortalt ham at jeg gikk tur hver dag med hundene mine inntil ca 2 år før dette (til jeg ikke kunne mer), men det ”glemte” han mellom hver gang jeg var der – han satte alltid på den samme ”treningsplata”. Det hente jeg lurte på om luften hadde blitt i tynneste laget, der oppe på verdens tak.
  • Hvis jeg sa at jeg hadde så lite energi at jeg ikke klarte en halvtime på kafé sammen med datteren min som da var baby, var hans svar at man skal ikke sitte på kafé med små barn… (det svaret var jo veldig til hjelp..)
  • Hvis jeg sa at jeg var helt utkjørt etter en vanlig vakt som sykepleier, og fullstendig smadret etter en vanlig uke, opplyste han meg om at i steinalderen arbeidet mennesker kun 20 timer i uken.. Jeg fikk aldri tak i hva jeg skulle bruke disse dype innsiktene til, men han kom med det samme svaret flere ganger, så noe må det ha vært som gikk over hodet på meg..

Jeg turde ikke bytte lege, for jeg var redd for å få en som var enda verre.

Hvis man kan finne en lege som faktisk kan noe om det man feiler, er det jo suverent. Hvis ikke, skal man gå etter en som oppfører seg som om pasienter er mennesker med verdi og verdighet.


Så fant jeg en artikkel i Sykepleien om ME, og forstod plutselig det min lege gjennom nesten 10 år ikke hadde fattet… Han ville selvsagt ikke sende meg til utredning, men jeg forlangte det, og denne gangen turde han ikke noe annet. Så dro jeg altså 1800 km for å møte en lege som visste noe om det som WHO hadde hatt på sin diagnoseliste under nevrologiske lidelser siden 1969 (dette var i 2004) – og for å få en diagnose.

Så byttet jeg lege – for nå visste jeg hva jeg hadde med å gjøre, jeg visste hva jeg feilte. Jeg forstod at det er en velkjent sykdom – hvis man vil vite – og at legen burde tenkt på det for 9 år siden, senest, etter at han var blitt kjent med meg og mine plager.

Men saken er at han aldri ble kjent med meg – han var for opptatt med å avfeie min helse-informasjon, ved hjelp av meningsløse plattheter.

Dette legekontoret var ellers byens beste i ikke å gi sykemeldinger – noe man i avisene syntes var flotte greier. Jeg antar det er lettere å oppnå en slik statistikk hvis man ikke tar innover seg pasientenes hverdag eller lytter til hva de har å fortelle om plagene sine.

Vel, hva kan man så gjøre? Man kan i alle fall ringe ME-foreningen, eller en tilsvarende pasientforening. Ofte har de lekmannskontakter lokalt, og jungeltelegrafen går i forhold til hvilke leger man skal holde seg unna, og hvem som er menneskelige og kan brukes.

Hvis man kan finne en lege som faktisk kan noe om det man feiler, er det jo suverent. Hvis ikke, skal man gå etter en som oppfører seg som om pasienter er mennesker med verdi og verdighet.

Det burde jo også være en selvfølge, men det er en del leger som ikke har fanget opp mange gullkorn om kommunikasjon, respekt og empati på universitetet.

En gang møtte jeg en relativt ung lege på et sykehus. Jeg var inne for ultralydskanning av mage-omårdet (abdomen) og spurte mens jeg lå der og hun satt der: ”hva ser du?”. Jeg fikk følgende kontante svar: jeg diskuterer ikke funnene fra undersøkelsen med pasientene! Nå vel, så visste jeg det.

Til sammenligning var jeg til skanning av hjertet for noen år siden, og traff på en lege på randen av pensjonsalderen. Da han hørte jeg var sykepleier, viste han meg hva han så etter, hvordan flowen i hjertet var, hvor man kunne se klaffenes arbeid osv.

For øvrig måtte jeg oppsøke en privatpraktisernede lege for å få behandling som faktisk gjorde meg bedre: Mette Johnsgård på daværende Lillestrøm helseklinikk. Hun utredet meg fysisk, og gav meg fysisk behandling for mine fysiske problemer. Og har du sett – jammen virket det, også!

En god lege skal kunne sitt fag. Men hvis han ikke hører på hva du har å si, gjetter han eller hun jo bare blindt likevel, så da kommer ikke kunnskapen til noen anvendelse. Så min påstand er at en god lege også må være et noenlunde godt menneske for at han eller hun skal virke i praksis. Og det er jo der vi pasienter har bruk for en god lege – i praksis…

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.