Sjelelig nato-stilling – et tilbakeblikk

Når jeg våkner om morgenen nå er det med et rykk. Som om det er noe galt, som om jeg er på flukt. Men det er jeg jo ikke: tvert imot er det tomt innvendig, og når jeg forstår hvor jeg er etter at jeg er blitt revet ut av søvnen, prøver jeg å være så stille jeg kan. Jeg mener, innvendig, mentalt.

Jeg prøver å ikke bevege meg, inni meg, ikke komme borti tomheten, vakuumet der inne. Hvis jeg er heldig kan jeg kjenne en liten flik god følelse, og så prøver jeg å holde meg til den. Men siden mesteparten av sjelen er lagt øde, blir arrangementet mest som et fengsel.

Fjell i tåke

Bilde tatt av Bruno Aamo

Det er som å være liten og ha gått seg bort i skogen. Det er kalt og utrivelig, du har pissa i buksa og det begynner å bli mørkt. Så lenge du står helt stille kjennes ikke de våte buksene så godt, men straks du rører deg kleber det klissklamme stoffet seg til huden som paralyserte maneter. Så du står stille og har det ikke fullt så ekkelt som hvis du går, men på den måten kommer du deg jo ikke inn i varmen hjemme.

Sånn er det: straks dette noe har rykket meg ut av hvilen, står jeg klam og våt i skogkanten og kan ikke røre meg uten å kjenne det ekle, våte. Og siden ingen greier å stå så stille, i en sjelelig natostilling, går jeg over til den andre modellen: gjør noe hele tiden, holder meg i gang, trasker og går hele dagen og prøver på den måten å ikke kjenner det mørke stofflige som kleber seg til sjelen og nekter den surstoff, nekter den å kjenne liv.

Og nå?

Teksten over er skrevet for flere år siden. Nå våkner jeg av klokka, eller før den. Det går greit å stå opp: behøver ikke forhandle med meg selv, eller bestikke meg selv ved å love meg en middagslur for å klare å stå opp. Er riktignok noe ustø den første runden oppe, men slipper sjelden ned noe eller går på ting, lenger. Tar morgenens medisiner før jeg legger meg igjen i 20 minutter. Det føles ofte som en forgiftning som langsomt demper seg; kribling i armer og bein, en tyngde som langsomt avtar – til den blir håndterbar i noen timer.

En times tid etter at klokka gikk første gang er dagen som regel noenlunde i gang, i alle fall for mentale aktiviteter. Fysiske utskeielser som støvsuging eller å gå ut i garasjen skal helst vente ennå et par timer, men kan forseres ved kriser en gang i blant (men da oppstår selvsagt en gjeld som skal tilbakebetales i form av mer hvile senere).

Men det er ingenting, mot hva jeg stod opp mot før.

Bilde tatt av Bruno Aamo

Bilde tatt av Bruno Aamo

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.