Situasjonsrapport, en vilkårlig – god – dag, i første halvdel av 2000-tallet

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Jeg har ligget i senga i 10 timer når den første klokka ringer. Likevel er det som om jeg sovna for 3 timer siden etter å ha tømt i meg en helflaske whisky og en halv bløtkake. Jeg ligger et kvarter til før jeg karrer meg opp. Tenker at jeg skal klare å gå ut på badet. Gjør det. Sitter en stund, før jeg tenker at jeg må da kunne gå ut på kjøkkenet. Gjør det. Setter brød i risteren, før jeg setter meg litt. Går på badet og får på meg klær (etter å ha sittet litt). Vekker jentungen. Sitter litt for å få henne våken, og for å hvile litt. Får henne med på badet og får på henne klærne. Det går raskere nå – kan være på beina i 5 minutter av gangen uten å hvile. Hviler.

Sovende mor. Christian Krohg

Sovende mor. Christian Krohg.

Kjøkkenet igjen: frokost til meg og ungen. Selv drikker jeg proteindrikk med egg: det går hurtig å lage og er lett å få ned. Er alltid så kvalm om morgenen, men må spise før jeg forlater huset hvis jeg ikke vil ende i grøfta før barnehagen. Hviler. Får klær på jenta, sekken er alt pakka. Så kommer vi oss i bilen, og jeg hviler litt før jeg kjører ut. Fremme i barnehagen sitter jeg litt før jeg setter det ene benet først ut, så det andre. Løsner ungen fra setet, går inn. Setter meg ned litt inne før jeg går igjen, men kan ikke være der lenge fordi det er for mye lyd – det slår hull på energireservoarene mine slik at alt jeg har (ikke mye, skal gudene vite), renner ut.

I bilen igjen hviler jeg et par minutter før jeg kjører hjem. Inne må jeg rydde opp lekene som ligger ut over gulvet fordi vaskedama mi kommer. Jeg ser på rotet og tørker bort noe vått fra øyekroken: jeg forstår ikke hvordan jeg skal komme meg ned på golvet, rydde, og så komme meg opp igjen. Ved hjelp av en stol kommer jeg meg ned på alle fire, får tingene opp i kassene, og får rullet meg opp på sofaen der jeg ligger en halv time. Forbanner meg selv for at jeg ikke tisset før jeg begynte å rydde – nå er det for seint, jeg kan ikke reise meg igjen på en stund.

For jeg må i gang igjen. Jeg skal til legen, og må derfor ut å kjøre igjen. Det er dagens arbeidsoppgave. Jeg er nervøs, for jeg skal be om utvidet sykemelding, igjen. Og det er alltid så ”vanskelig” med sykemelding når det ikke vises noe galt på røntgen og blodprøver.

Jeg er midt i livet, og har utsikt til å leve i 35 år til, minst. Og jeg kan ikke med min beste vilje begripe hvordan jeg skal holde det ut: smertene, trøttheten kvalmen, utmattelsen, svimmelheten, trøttheten, magesmertene, utmattelsen, søvnproblemene, trøttheten…

Men jeg skal leve, jeg må leve, enten jeg vil det eller ikke. Enten jeg føler meg fengslet i min egen kropp eller ikke. Enten jeg slåss med nedlatende leger, arrogante NAV-ansatte, prøver å arbeide eller bare har nok med å holde ut. Jeg har ikke gitt det opp, men ligger nå på 5 – 10 % stillesittende arbeid ved computer. Noe identitet skal man ha, og jeg har aldri akseptert at den skal være ”syk”.

Så jeg klorte meg fast i stillingen min så lenge det gikk – nå arbeider jeg som frilans. Så kan jeg si når noen spør hva jeg gjør at jeg tar oppdrag for universitet og høyskoler. Hvilket er sant, selv om jeg for det meste er sykemeldt. På den annen siden: hvorfor bry seg? Med en slik helse er det ikke tid til venner: alt går med til å klare å få på og av meg selv og jentungen klær, dekke hennes mest grunnleggende behov for mat, hygge, pass, oppmerksomhet, samt altså arbeid. ”Fritid” vil si å falle sammen foran fjernsynet en liten time. Før jeg tilbringer mine minimum 10 timer (i helgene 12-15) i sengen for å klare å tvinge meg opp neste dag.

Og nå?

Nå er jeg kvalm noen turer i uka – en gang var jeg kvalm i 2 år i strekk. Det ene året lå jeg og spiste julemiddag, for å klare å holde den nede. Det høres jo unektelig teatralsk ut, man lurer gjerne på hva sekundærgevinsten var.

Forandringen kom først da jeg forstod at man kan ikke trene seg frisk fra ME. Man kan kun hvile seg – litt – friskere. Mange år etterpå er jeg fortsatt syk. Men livet er ikke lenger miserabelt.

Men det var jo nesten ingen som så det: jeg laget maten selv uansett hvor kvalm jeg var, hvor mange smerter jeg hadde, hvor elendig jeg følte meg. Jeg tok min del av husarbeidet uansett.

Så jeg var kvalm, og jobbet. Jeg hadde smerter, og jobbet. Jeg var svimmel, og jobbet. Man arbeider kanskje ikke like godt med alle plagene, men for dem som ser på er det ikke så lett å se forskjell. Så går man hjem og legger seg. Utmattet, isolert.

Det er et trist liv. Men hva skal man gjøre? Jeg kommer fra en familie med arbeidsmoral som sier at den eneste unnskyldning for ikke å jobbe er ens egen begravelse. Så lenge du puster, tar du din del av de tunge takene. Og du klager ikke. Så er det heller ingen som vet noe, når du stenger døra for å hvile. Anonymt, privat, ensomt. Men slik skal det være, der. Slik skulle det være. Da.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.