Selvmord: Å se eller ikke se – det er spørsmålet

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Selvmord krever flere liv per år enn trafikkdød.

Vi kan alle gi et bidrag til å få begge tall ned. Vi kan siker oss selv og barna godt i bil. Vi kan avpasse farten til forholdene. Vi kan stresse ned og hoppe over unødvendige forbikjøringer. Etc. Etc. Etc.

Og vi kan gjøre noe for å forhindre selvmord. Alle sammen – sjansene er der, med jevne mellomrom, gjennom hele livet.

Depresjon

Tegn til selvmord?

Det heter seg at i 25 % av tilfellene har ingen sett tegn til at et selvmord kommer. Det høres mye ut, må jeg si; jeg tror ofte folk ser det de vil se. Den som er fortvilet prøver nok å si fra – direkte eller indirekte, men når ingen vil lytte slutter hun med det og prøver å spille normal – glad, engasjert og alt man skal være, for å se om det slår inn og blir virkelig.

Det gjør det sjelden, og det siste man trenger er enda en avvisning, så man slutter å kommunisere sin smerte. Og så blir det kanskje lettere å gå den lange veien opp på brua i blåsten, klatre over rekkverket og stå og bli frossen en stund før man bare slipper taket og faller mot freden. Så er det over. Ingen skam mere, ingen smerte, ingen følelse av vakuum når man står utenfor og ser de andre ha liv og følelse i kroppene sine mens man selv bare føler lede – på en god dag. Alle de andre dagene føler man ingenting.

For selvmord er nesten aldri en innskytelse i et fortvilet øyeblikk. Det handler nesten alltid om at en grense er nådd. Nok smerte. Nok lidelse. Nok, nok, nok. Alt er bedre enn dette – hva som helst bare smerten klinger av.

Et scenario:

En jente på omkring 20 år er hjemme til jul. Det er nettopp blitt slutt med kjæresten gjennom 3 år og hun er nattsvart deprimert. Hun spiser nesten ikke, sier ingenting uten å være spurt først, og da svarer hun med enstavelsesord. Hun ligger i senga for det meste, og tenker på at når hun kommer tilbake til skolestedet etter nyttår skal hun ta livet sitt, få en ende på den kosmiske smerten, dette sorte hullet som sluker all glede i fortid, nåtid og fremtid. Hun snakker med ekskjæresten noen ganger gjennom jula, men blir enda tyngre av det de første timene og dagene etter telefonsamtalen.

Så slutter han fullstendig slutter å ringe. I romjula går hun i seng og blir der i flere dager. Faren hennes, som aldri pleier si noe om noe som helst, er den som til slutt går ned til henne, slår døren opp og sier: ”nå får det være nok, nå får du ta deg sammen og komme opp til oss andre!”

Så snur han på hælen og går.

Jenta står opp ettersom det er det man ønsker av henne. Resten av jula og nyttåret sitter hun i et hjørnet i stua. På nyttårsaften, når rakettene er skutt opp, får hun en litt lengre klem hos et par av søsknene/svigersøsknene. De er alle eldre enn henne. Voksne mennesker. Men ingen sier noe.

3. januar ringer hun ekskjæresten og finner ut at han har ringt henne, men ikke fått snakke med henne. Det gjør henne sint. Foreldrene har bestemt dette over hodet på henne, nektet henne retten til å snakke med de hun vil. Mor går gråtende i seng fordi ”hun visste dette kom til å skje, at jenta ville bli sint når hun oppdaget hva de hadde gjort”.

Jenta trøster mor før hun drar tilbake til skolestedet. Det tar de siste kreftene hennes, krefter hun henter fram fra et sted hun ikke visste om at hun hadde. Etterpå er det som om sjelen er gått på konkurssalg: innvendig er det ingenting tilbake; bare tomt, nakent, øde. Ikke en gang en metaforisk mus løper mellom de tomme hylleradene.

På skolestedet treffer hun noen mennesker som er såpass nærværende at hun langsomt legger bort planen om å ta livet sitt. Men hun bestemmer seg for aldri å feire jul med familien igjen – det tror hun ikke hun kan oppby livsmot til å overleve.

Robert Onderdonk: Moonlight in South Texas

Robert Onderdonk: Moonlight in South Texas

Spørsmålet er:

hvis jenta hadde tatt livet sitt den januardagen – ville familien vært i stand til å erkjenne at det hadde vært tegn på at hun kunne komme til å ta livet av seg?

Hvor vanskelig kunne det være å si:

  • Jeg ser du har det tungt, skal jeg sitte her litt med deg? Jeg er ikke så flink til å snakke, men jeg kan sitte her hvis du vil.
  • Selv om det ikke føles slik nå vil de tunge følelsene du opplever gå over.
  • Skal vi gjøre noe sammen, gå en tur eller se en film? Så får du kanskje tankene over på noe annet?
  • Skal vi prøve å skaffe hjelp til deg?

Tegnene er der, ofte

Jeg tror man ofte kan se tegnene hvis man vil se etter. Men da risikerer man å bli forstyrret i det lettvinte, overfladiske bløtkakeliv der ingen må snakke om noe alvorlig, noe man må ta stilling til.

Nei, lett og lystig skal det være! Man kan komme med spydigheter og små angrep på facebook, men en alvorlig diskusjon med reelle argumenter skal man ikke ha – da trekker man seg: veldig så alvorlig du ble da, så humørløs… Og det må man ikke være – humørløs er den verste av alle dødssynder. Da heller bedre å hoppe, hvis det nå er det man må..

Men slik behøver det faktisk ikke være. Det kan være opp til deg og meg.

Legg igjen en kommentar til Bruno Aamo Cancel Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

3 kommentarer

  1. Bruno Aamo

    Depresjon, selvmordsforsøk og selvmor er temaer som mer eller mindre er tabu. Nesten ingen nevner det, selv om de fleste av oss har opplevd fenomenet på relativt nært hold. Har vært i nærkontakt med dette flere ganger selv, både fra den tiden jeg jobbet i psykiatrien, men også i nærmere forhold. Tror det er mulig i langt større grad å stoppe det dersom man våger/velger å synliggjøre problematikken i stedet for å fortie den.

  2. Tom Jenssen

    Du har rett, vi må bli flinkere til å se hverandre, og bry oss.

    • Vigdis Lysne

      Mye kunne vært bedre for mange hvis flere gjorde som du sier her!