Psykiatrisering av fysisk lidelse: en uting

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

I Danmark står et begrep som heter Funksjonelle Lidelser (FFL) sterkt, og primus motor bak er Forskningsklinikken, ledet av Per Fink. Psykiaterne på Forskningsklinikken for funksjonelle lidelser i Aarhus har innlemmet WHO-anerkente somatiske diagnoser i deres diagnose:

  • Myalgic Encephalomyelitis, (ME) Postviralt tretthetssyndrom, Kronisk tretthetssyndrom
  • Colon irritabile (IBS)
  • Kardialt syndroma
  • Fibromyalgi
  • Whiplash syndrom
  • Bekkenløsning
  • Tinnitus
  • Funksjonell dyspepsi
  • Premenstruelt syndrom
  • Kroniske ryggsmerter
  • Spenningshodepine
  • Kjeveledds dysfunksjon
  • Kronisk godartede smertetilstande , bl.a. i ledd og armer og ben
  • (listen er ikke uttømt)

Tanken er at siden disse lidelsene har sammenfallende symptomer, så er det samme lidelse. Det hele behandles så med psykofarmaka og samtaleterapi. Som man kan se, vil svært mange falle inn i denne kategorien. Hvem har vel ikke hatt spenninghodepine en gang i blant?

I et intervju i Go´aften ØstJylland blir Per Fink spurt om det ikke kan tenkes at man finner fysiologiske årsaker til disse sykdommene, men det avviser han – han mener det er ikke sannsynlig, siden vi er så grundige i dag, det er ikke sannsynlig at man finner en enkelt årsak som ligger bak.

Og dette er jo viktig. Man har jo lenge hatt problemer med forskning på ME fordi resultatene spriker i aller retninger. En sannsynlig forklaring på dette er at ME-diagnosen er for vid – den rommer for mange pasienter med i utgangspunktet ulike lidelser. Derfor ser man ikke klare resultater: det blir som å forske på ”frukt”. Man hiver epler, pærer, bananer og appelsiner i bøtten og forsker på hva som er felles. Det blir ikke strømlinjeformede resultater av den slags…

Nå er det jo gått noen år siden middelalderen, og vi mennesker har vennet oss til leger med litt flere verktøy enn den gangen. Derfor virker det litt underlig at man nå nærmest forsøker å sette utviklingen i revers: i stedet for å søke inn å differensiere ulike sykdommer, blir det viktig å få flest mulig til å ”være det samme”.

Men Per Fink går altså den andre veien: han slenger ikke bare en stor, vid ME-diagnose i sekken, men hiver også inn irritert tarm, kardialt syndrom, fibromyalgi, whiplash og tinnitus.

Og da behøver man vel ikke være en storartet trollmann for å forutse at man aldri kommer til å finne EN – en­ – 1 – fellesnevner for alt dette.. EN utløsende årsak for alt fra plager som stammer fra påkjørsel bakfra i bil til smerter/økt trettbarhet/ikke-oppsfriskende søvn mm som følge av alvorlig virusinfeksjon…

Nei, det er det lett å være enig, det er ikke sannsynlig!

”Forskning” i revers?

For selvfølgelig finner man aldri en slik felles årsak. Det ville være som å forsøke å rykke tilbake til middelalderen, der man hadde 4 sykdomsårsaker: problemer med en av de 4 kroppsvæsker. Det var enten feil med den gule eller den sorte galle, feil med blod eller slim.

”Behandlingen” begrenset seg i store trekk til årelatning, og legen kunne forutsi at ved lungebetennelse oppstod ofte ”krisen” ca den 7. dag. Kom man seg gjennom den, var sjansen stor for at man  overlevde. Tegnet på at man ikke kom gjennom den, var gjerne at man var død..

Nu vel. Men legen hadde i middelalderen like fullt stor respekt i lokalsamfunnet, tross meget få virksomme virkemidler i vesken sin. Forstå det den som kan. Det var vel denne ubegrensede respekt for folk som har gått lenge på skole..? Var det – da som nå – det som fikk folk til å lytte andektig til tullprat; bare den som kommer med det har «faglig» pondus nok?

Nå er det jo gått noen år siden middelalderen, og vi mennesker har vennet oss til leger med litt flere verktøy enn den gangen. Derfor virker det litt underlig at man nå nærmest forsøker å sette utviklingen i revers: i stedet for å søke inn å differensiere ulike sykdommer, blir det viktig å få flest mulig til å ”være det samme”.

Biomedisinsk forskning – som viser klare takter

Per Fink sier altså at det er usannsynlig at det vil komme ny biomedisinsk forskning som vil kaste (biomedisinsk) lys over mulige fysiske årsaker og behandlingsmuligheter for det han og hans gelikere kaller for funksjonelle lidelser og behandler med psykofarmaka og samtaleterapi.

La oss se litt på det.

 

Forskning på ME

På Haukeland sykehus i Bergen forskes det på bruk av cellegiftem Rituximab for å kurere ME. Resultatene av piloten er meget lovende.

Et studie ved Aker sykehus der man lot pasienter med ulike diagnoser gjennomføre sykkeltester 2 dager på rad viser at i motsetning til alle de andre testede diagnosegruppene, fikk ME-pasienter klar nedgang i ytelse på dag 2. Her er et kort utdrag fra studiet:

Studier har vist at det gjennomsnittlig tar mer enn fire dager
før ME-syke er restituert etter anstrengelser. Det er viktig å merke seg at PEM (post-exertional malaise) ikke kun er en subjektiv opplevelse av å bli verre etter anstrengelser. Forskning viser at det skjer noe fysisk galt i kroppen hos ME-pasienter. (…) ME-pasientene kan prestere/sykle nesten like lenge som første dag, men den anaerobe terskelen slår inn mye tidligere. Dag 2 får ikke muskelcellene oksygen på samme måte som på dag 1.

Jeg ser for meg vanskeligheter med å bedre oksygenopptak med samtaleterapi og psykofarmaka. Eller – tar jeg feil? Er det likevel psykisk?

Jeg skulle gjerne sett evidens på at kognitiv terapi kan endre de fysiologiske forandringene i ME-pasienters muskler. For forskning i dag skal være evidensbasert, ikke basert på trosartikler.

 

Forskning på irritabel kolon.

Norske forskere finner årsaken til IBS i genene – ikke psyken. Og selv om den psykoterapi som tilbys på forskningklinikken er dyptgående, går den vel ikke inn og forandrer genene? Hvis man mener det, vil jeg gjerne se forskning som kan underbygge slike påstander.

Dobbelt-blindtest, takk.

 

Forskning på tinnitus

Svensk forskning denne gangen viser at man kan redusere betydelig, eller til og med fjerne tinniuts ved hjelp av akupunktur, strekking og øvelser. En kombinasjon vi for øvrig også har brukt med gode resultater i vår klinikk i 15 år. Vi har ikke hatt midler eller mulighet til å forske på det selv – så det er fint at noen andre har gjort det.

Og derfor forstår jeg det når Kuhn sier man ikke kan forvente at disse eldre, satte, inngrodde forskere skal fornandre mening.De må dø ut.Trøsten er at de gjør det, til slutt, det viser historien.Så vi får klore oss fast, og vente på bedre tider, bedre forskere. Som du har sett her: det er noen av dem, også.

 

Forskning på fibromyalgi

Kalles i Sverige på folkemunne kjerringverk. Og hvis dette er utgangspunktet man initierer forskning fra, så er det jo ikke så merkelig om man finner ut at det er ”psykisk”. Det er sikkert ikke vanskelig å finne at mange med fibromyalgi har vært stresset. Kanskje har de barn – da er de nok dobbeltarbeidene og overansvarlige ift barn og hjem… Kanskje hadde de også vonde opplevelser i barndommen? Hvis man sjekker, finner man det sikkert.

Men hvorfor sjekker man ikke om det er en vesensforskjell i forhold til andre kvinner (for det er flest kvinner som får diagnosen fibromyalgi)? Hvis vi – for the case of argument – som man sier, hvis vi godtar at fibromyalgi skylde stress – hvorfor får noen fibromyalgi av stress, mens andre holder seg friske? Gener har vært på bordet i forhold til andre (”funksjonelle”) lidelser. Det er vel ikke et så utrolig merkelig forslag at fibromyalgi også kan ha sin hun begravet samme sted?

Ellers er det da forskere som finner biomedisinske ting å ta fatt i, også ved fibromyalgi; her representert ved Fredriksberg Hospital. Sitat fra websiden:

«Forskning har vist, at fibromyalgi ikke forårsages af depression og kan derfor ikke betragtes som en psykisk lidelse.»

Så vet vi det. Vi håper kunnskapen med tid og stunder tilflyter de som sysler med Funksjonelle lidelser, også.

 

Magesår

Magesår var inntil for få år siden ”helt klart” psykisk betinget. De forskerne som kom fram til at det lå en bakterie til grunn, ble utledd – og de fikk ikke publisert artiklene sine. For maken til sludder hadde de satte, middelaldrende legene (med egen psykiatrisk klinikk, hva vet jeg…?) aldri hørt om.. Du kan lese mer om det her.

Dette er en liten oversikt over forskning som underminerer det Forskningsklinikken står for. En halvtimes søk på nettet kan sikkert forlenge listen markant.

Forskning… og vitenskapsteori

Jeg har tilbrakt en del timer over filosofibøkene, og i forelesninger. En del av min utdanning som fagfilosof har vært en grundig innføring i vitenskapsteori – en disiplin som synes å være særdeles tynt dekket inn hos en del forskere.

To ting faller meg i hu.

For det første; Karl Poppers falsifikasjonskriterie, som oversatt til normalspråk blir noe slikt som dette:

Når man forsker, skal man gjøre alt man kan for å finne feil i den hypotese man har satt opp. Man skal lete med lys og lykter etter andre forklaringer enn den man først har falt ned på. Man skal sette alt inn på å falsifisere ens egen hypotese.

Det vil koste for mye å fire flagget, si «jeg tok feil: nå har jeg sett så mye overbevisende forskning fra andre hold at jeg innser at den linjen jeg har tenkt etter i alle år, den er feil. Jeg skifter hermed retning».

Man skal altså ikke lene seg tilbake og si at: nåh, men jeg tror nå jeg har rett, og det har ingen hensikt for meg å se etter andre svar (eller lese forskningsresultater fra andre land, hva vet jeg?). Når vi på forskningsklinikken har tenkt oss frem til at alt fra whiplash, ME og tinnitus er psykisk betinget, så er det jo likegyldig hva forskere andre steder stuller og steller med.

Det andre som kommer til meg er Thomas Kuhns innsikter om paradigmer. Han hevder at ulike måter se og fortolke verden på ikke kan leve side om side. Hvis det kommer en Einstein, så vil det også måtte komme til et brudd i vitenskapen – kunnskapene er så nyskapende at de ikke kan eksistere sammen med ”den gamle dagsorden”.

Slike brudd har vi sett f.eks i overgangen fra et verdensbilde der jorden var sentrum, og solen kretset omkring den – slik man trodde i middelalderen. Den ”kunnskapen” falt (via en del viderverdigheter) da teleskopet ble oppfunnet.

Miasmeteoriene – som hevdet at sykdom kom fra odøren fra kloakken – falt (igjen med en del viderverdigheter) da mikroskpoet ble oppfunnet og man oppdaget bakteriene. Semmelveis fikk da også – endelig – dokumentert sin mye tidligere påstand om at skitne hender fra likhuset fikk barselkvinner til å dø som fluer. Han ble også utledd. Selvsagt ble han det. Du kan lese mer om dette og andre lignede ting her.

Kuhn hadde imidlertid også et annet poeng. Han hevdet at de som allerede var vokst inn i den etablerte vitenskapen – i det paradigmet som stod for fall – at mange av disse stammens eldste ville være ute av stand til å forandre seg. Jeg husker ikke om Kuhn har sagt dette, men jeg tenker at det kanskje har med prestisje å gjøre: det vil koste for mye å fire flagget, si «jeg tok feil: nå har jeg sett så mye overbevisende forskning fra andre hold at jeg innser at den linjen jeg har tenkt etter i alle år, den er feil. Jeg skifter hermed retning».

Det er klart en slik snu vil koste mer mannsmot enn de fleste har. Det kan ikke være lett å skulle se på et helt liv og innse at man har bjeffet opp ad det gale treet, så å si – katten sitter i et helt annet…

Jeg forstår det.

Og derfor forstår jeg det når Kuhn sier man ikke kan forvente at disse eldre, satte, inngrodde forskere skal fornandre mening.

De må dø ut.

Trøsten er at de gjør det, til slutt, det viser historien.

Så vi får klore oss fast, og vente på bedre tider, bedre forskere. Som du har sett her: det er noen av dem, også.

Legg igjen en kommentar

4 kommentarer

    • Vigdis Lysne

      Ja, det er underlig hvordan det man «vet» forandrer seg – magesåer var jo også psykisk – det var jo noe alle visste… Men så… ja, så kom helicobacter pylori på banen…

      (Har for øvrig med den lenken du nevner i bloggposten min..)

    • Vigdis Lysne

      Takk for tilbakemelding – det er alltid hyggelig!