Payback time

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

De siste ukene har gått i et forrykende tempo med forberedelser til min datters konfirmasjon, med mange (overnattings)gjester fra Norge og også noen fra Danmark. Jeg har hengt sammen, og klart å gjennomføre, selv om jeg er blitt mer og mer sliten, innvendig.

Når jeg overstimuleres, sover jeg også dårlig, så den statistikken har vært på sikker nedadgående frem mot begivenheten: for mye aktivitet og stimuli over hele dagen, og dager som ikke tar slutt før leggetid er en sikker vinner for å havne blant de søvnløse skarer.

Men jeg klarte gjennomføre uten ”nedetid” gjennom konfirmasjonshelga, og jeg forstår jo hvorfor det er så vanskelig å forstå denne sykdommen. Her er jeg, i aktivitet fra morgen til kveld, koker og braser, organiserer og telefonerer, lager senger og holder styr på det hele. Med et smil om munnen, og en hjertelig latter til alle små problemer som oppstår: det skal vi nok finne ut av!

Men regningen kommer i ettertid. Med dager, uker eller måneder med store smerter, stivhet, uvelhet: alt det vanlige. For uinnvidde kan det godt beskrives som en kraftig fyllesyke. Den går bare ikke over på en dag eller to..

For jeg er kommet dit at jeg kan gjennomføre enkeltdager og korte perioder opp mot en normal fungering, hvis jeg tar i bruk alle de triks jeg har i ermet med tanke på justering av medisiner, mat, hvile etc.

Da vi flyttet fra Norge til Danmark tok jeg meg så langt ut at jeg gikk inn i en dvaletilstand med 12-15 timers søvn i døgnet som varte i mange måneder før det gradvis slapp taket.

Denne gangen er det verste over allerede etter en uke. Det føles fantastisk. En viktig ting hvis man skal leve med denne typen sykdom er å betale sin gjeld – om ikke med glede, så i alle fall med aksept.

Legg igjen en kommentar