Payback – med renter (det stod visst noe med liten skrift..)

For en liten uke siden skrev jeg at den verste hangoveren etter anstrengelsene rundt konfirmasjonen var begynt å gi seg. Og det var sant nok – de følelsen av fyllesyke og smertene hadde klinget av, så jeg var tilbake til normale smerter på dårlige dager.

Men så kom trettheten. Og stivheten, ubevegeligheten. 

Det føles som om jeg har på et sett altfor små klær som er gjennomvåte. Alt er tungt, alt skal gjøres mot motstand: på det verste er det som å gå under vann.

Og så er overfølsomheten blitt mer markert. Jeg griper meg i å høre – veldig tydelig – at naboenes barn hopper på trampoline. Den knirker. De ler og snakker høyt, som barn gjør i en slik situasjon. Det er som om de har flyttet inn i hovet mitt. Lydene er som negler på tavlen – bare at tavlen synes å være nervesystemet mitt.

Små problemer blir uoverkommelige – en liten ting som ikke går greit så jeg kan få strøket den av arbeidslista og med det få arbeidsdagens slutt til å nærme seg gjør meg urimelig frustrert.

Jeg kjenner det godt fra tidligere – jeg har hatt år der jeg har halvt sittet/halvt ligget på sidelinjen og sett livet flyte forbi mellom de gangene jeg har tvunget meg opp for å gjøre noe – tømme oppvaskmaskina, sette på en klesvask, lage middag. Der små, praktiske oppgaver eller problemer er som bergbestigninger. Der normale lyder oppleves som LARM som om en gjeng barnehagebarn har fått tilgang til de ustemte instrumentene til et rockeband. Og de holder konsert i det rommet jeg til enhver tid befinner meg.

Det er ikke verre enn at jeg klarer tvinge meg til det jeg må (selv om morgenene ikke akkurat er grytidlige for tiden). Men jeg har ikke lyst til noen ting. Egentlig. Jeg har ikke lyst til å sitte i ro, heller: jeg hater å ligge i ro på dagtid – jeg har tilbrakt nok av livet mitt på den måten. Så egentlig har jeg lyst til å gjøre ting, være aktiv. Men så har jeg ikke lyst, likevel. Det er som om jeg ikke har energi til å ha lyst, engang.

Men jeg har lyst til å ha lyst. Det er da noe. Så det skal nok bli bedre. Og jeg håper ikke det tar for mange uker eller måneder, denne gangen…

Og det hjelper å vite at det jeg opplever er normalt for mennesker med ME – det er ikke noe jeg innbiller meg. Et studie ved Aker sykehus der man lot pasienter med ulike diagnoser gjennomføre sykkeltester 2 dager på rad viser at i motsetning til alle de andre testede diagnosegruppene, fikk ME-pasienter klar nedgang i ytelse på dag 2. Her er et kort utdrag fra studiet:

Studier har vist at det gjennomsnittlig tar mer enn fire dager
før ME-syke er restituert etter anstrengelser. Det er viktig å merke seg at PEM (post-exertional malaise) ikke kun er en subjektiv opplevelse av å bli verre etter anstrengelser. Forskning viser at det skjer noe fysisk galt i kroppen hos ME-pasienter. (…) ME-pasientene kan prestere/sykle nesten like lenge som første dag, men den anaerobe terskelen slår inn mye tidligere. Dag 2 får ikke muskelcellene oksygen på samme måte som på dag 1.

Med mer kunnskap går verden fremover, og hvem vet, kanskje kan man kurere dette en dag? I mellomtiden nyter jeg synet av blomstene i hagen…

tulipaner, rosa

Bilde tatt av Bruno Aamo.