Pausene i musikken – om respekt for den annens virkelighet

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

musikk, maleri

Francis Day: The Piano Lesson

I musikken er pausene like viktig som tonene for musikkopplevelsen. På samme måte er det i samtaler mellom mennesker: det som ikke sies, men tenkes og føles, er like viktig for opplevelsen som de ordene vi uttaler.

Jeg føler meg aldri så ensom som sammen med andre mennesker, når de som er rundt meg åpenbart lever i en annen virkelighet enn min, og verken kan eller vil se eller forstå min situasjon og min virkelighet.

Jeg kan saktens se de andre. Jeg kan se at deres liv er annerledes enn mitt (som oftest bedre, men ikke alltid). Jeg kan føle felleskap med andre som er fullstendig forskjellig fra meg, og som lever aktive, engasjerte liv med viktige jobber – som jeg bare kan drømme om. Eller med de som har det så dårlig at mitt liv fremstår som ønskverdig for dem.

Det er de andre menneskene som får ensomhetsfølelsen til å blomstre. De som ikke godtar at mine erfaringer er en faktisk del av virkeligheten. De som synes jeg syter og klager. At jeg burde arbeidet mer. Burde gått mer i fjellet eller på treningsstudio.

De som mener at hvis jeg spiste mindre eller annerledes så kunne jeg vært slank og frisk. De sier sjelden noe, men jeg kan føle det: de anerkjenner ikke min kamp for det jeg har oppnådd: Et noenlunde funksjonsnivå, noe som begynner å ligne et liv, også på fritiden.

De anerkjenner ikke mitt blodslit som har ført fram til høyt hengende, og særdeles verdsatte seiere. For virkeligheten er ikke som på amerikanske sykehusserier – der man opereres frisk når noe går galt. Og så er man kanskje fullstendig invalid rett etter operasjonen, men med innsats og heltemot arbeider man seg tilbake til full førlighet. I den virkelige verden vil det ofte være slik at hvis man først har fått en kronisk sykdom, så sliter man med det hver dag, eller nesten hver dag, livet ut, med smerter og andre plager som akkurat din sykdom gir.

Man kan selvsagt bedre sin situasjon med behandling og trening, men ofte oppnår man ting på tross av heller enn på grunn av. Man klorer seg fast i livet, men oppnår aldri den fullstendige rekonvalesens man gjerne ser på film, der pasienten gjennomgår et kort helvete – for så å bli helt frisk (etter en mental nedtur, etterfulgt av heltemodig innsats..)

At min virkelighet ikke er god nok. Eller ikke engang virkelig over hodet – at mine erfaringer er noe jeg innbiller meg.

Og når jeg møter mennesker som ikke forstår hvilken kamp det er å leve med smerter og plager – hver dag, i år etter år, uten utsikt til et smertefritt og normalt liv i enden av sykehuskorridoren – så føler jeg meg ensom. Disse menneskene som mener at det jeg har ytt ikke er nok, at jeg ikke er nok – at jeg ikke er like mye verdt som dem.

Og det merkes i kommunikasjonen.

Selvsagt er det viktig å lære seg en høflig omgangstone. Det er bedre å holde det for deg selv, hvis det du tenker – i en nordnorsk variant: for en doven sytpeis, full av latmakk – enn at du faktisk sier det til en som er syk. Men manglende respekt kan merkes, selv om den ikke uttales eksplisitt.

På samme måten som man merker det om pausene i et musikkstykke ikke spilles som de skal.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

3 kommentarer

  1. Pingback: VigdisVivenda – Forakt trumfer respekt

  2. Ragnhild von Harling Lien

    Takk for at du så nydelig, setter ord på det også jeg føler.

    • Vigdis Lysne

      Selv takk for meget hyggelig tilbakemelding!