Oppdragelse: det riktigste jeg har gjort er å gjøre mange feil…

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Når helikopterforeldre nå sies å overta etter curlingforeldrene, kan jeg bare konstatere at det å være kronisk syk, og leve i en familie med andre syke personer, faktisk også fører noe godt med seg. Heldigvis er en reaksjon i ferd med å reise seg blant alle de foreldre som ikke har tid, energi eller lyst til å ha temafester til hver eneste bursdag eller hjemmesydde kostymer til hele familien flere ganger i året.

Jeg har bedt min datter om unnskyldning for ting jeg har gjort siden hun var stor nok til å forstå det. Det gjør at hun nå gjør det samme.

Selv har jeg ikke hatt anledning til å opptre ”perfekt” overfor min datter: pedagogisk riktig, forklarende og forstående til enhver tid. Og i den grad min datter er blitt noenlunde vellykket oppdratt – tror jeg det har vært en viktig komponent. Det at jeg ikke har kunnet være prefekt for henne, har gjort meg mer virkelig som menneske for henne.

Og jeg tror det er nettopp slik man formes som menneske – i møte med andre. Mennesker som er nettopp det – mennesker – og ikke pedagogisk riktige førskolelærere eller pedagoger. Foreldre er unike, spesielle, med feil og mangler – de er mennesker, ikke profesjonelle.

Oppdrett av små monstre…

Jeg har sett foreldre gå rundt i småskogen omkring barnehagen i halvtimer av gangen for å lokke en 2-åring som ikke vil inn i bilen. Sett bort fra det faktum at min energi og kropp ikke rekker til den slags eskapader, så synes jeg det er hårreisende – en oppskrift til oppdragelse av små monster. Ikke uventet fortalte samme far ved en anledning at han ikke trengte prøve å nekte barna brus eller is – de gikk bare i kjøleskapet og tok det de ville ha, uavhengig av det han måtte mene og si. Og det er klart: når man legger inn foreldrestemmen som et forsiktig forslag som barnet kan vurdere om det passer det, om det nå har lyst til å høre på det øret akkurat da – så blir det jo slik.

Nok ”personalressurser” på hjemmebane?

S på kjøkkenetDa en venninne som også hadde små barn (den gang) ble skilt, fremholdt hun ettermiddagen med tilberedning av middag som en vanskelig tid alene – fordi tidligere hadde en av foreldrene alltid sittet på gulvet sammen med barna mens den andre laget mat. Det er jo fint å ha kvalitetstid sammen med barna, og ettermiddagen er kort for smårollinger som skal tidlig i seng, men jeg reagerer på nødvendigheten av at det skal måtte være 2 voksen til stede for å se etter 2 småbarn og få laget noe mat. På en alminnelig dag burde da det være helt normalt å overkomme alene? Så små barn liker dessuten ofte best av alt å være med på det de voksne gjør – og på kjøkkenet kommer man langt med en gulrot som skal hakkes med en ikke for skarp kniv. Jeg mener man lager seg – helt unødvendige – problemer med å stille slike krav til en vanlig hverdag – at man skal ha ”personalressurser” til å leke med barna gjennom hele den tiden som behøves for å få noe (middags)mat på bordet. Barna skal alltid passes, ja, i betydningen ”sees etter så de ikke utsettes for fare”. Men de behøver ikke alltid lekes med, stimuleres og underholdes. Tvert i mot – det bør ikke, skal ikke, alltid stimuleres og underholdes!

Senk skuldrene, senk forventningene!

Jeg har ikke hatt energi – eller en kropp med så mye bevegelse i – at jeg har kunnet oppfylle alle ønsker min datter har formidlet her og nå. Det har gitt henne mulighet til å utvikle seg selv, sin tålmodighet og sine evner på en helt annen måten enn hvis jeg hadde trippet i utkanten av livet hennes for å lyde hennes minste vink.

Men jeg har alltid vært der for henne. Jeg har alltid vært åpen for en prat om smått og stort. Jeg har tilbudt hjelp der jeg har sett det som nødvendig – ellers har jeg bakket opp om hennes egne forsøk på å løse problemer og takle situasjoner hun har stått i. Jeg tenker at det viktigste vi som foreldre kan gjøre er å gjøre barna kapable for de utfordringer livet bringer. Og for å oppnå det, må vi jo gi litt slipp på dem så de kan forsøke selv..? Og, vi må kanskje gi slipp på noen av våre skyhøye forventninger til alt og alle.

Som kroniske syk kommer det av seg selv – skyhøye krav har ingenting i et liv med mye smerter å gjøre: hos meg blir mottoet – så godt som mulig innenfor de rammene vi nå engang har. Så hvis man for eksempel ikke rekker å rengjøre så mye til jul, kan man jo bare dempe det elektriske lyset og tenne noen levende i stedet… Så ser man ikke støvet den stunden, og barna lærer at man kan ha det fint sammen selv om ikke alt er perfekt.

Hvis hun hadde levd blant «perfekte» mennesker – feilfrie foreldre som (prøver å gi inntrykk av at de) ikke har trådd skeivt i hele sitt liv, tror jeg denne biten ville falt henne langt tyngre for brystet. Og når man skifter på rollene, er det jo heller ikke så vanskelig å være på den ydmyke siden.

Har det ikke vært tid eller energi til middagslaging, har det hent vi har hygget oss med et stort fat fiskekaker midt på bordet – og en gaffel til hver. Noenlunde sunt, lite ambisiøst – og krefter igjen til det som betyr noe: menneskene.

De riktige feilene – unnskyld!

En annen ting jeg tror jeg har gjort riktig, er at jeg har gjort feil overfor min datter. Mange feil. Noen ganger har det vært fordi sykdommen og smertene herjer med kropp og sjel på en slik måte at lunta blir for kort. Andre ganger er det bare meg – et vanskelig sinn, en dårlig dag, et surt og ekkelt humør. Jeg har prøvd å ta ansvar for det, hver gang, eller så ofte som mulig. Jeg har bedt min datter om unnskyldning for ting jeg har gjort siden hun var stor nok til å forstå det. Det gjør at hun nå gjør det samme. Når tenårings-hormonene tar overhånd og ødelegger stemningen, tar hun ansvar for det slik hun har lært at man gjør. Som man sier – det er menneskelig å feile, guddommelig å tilgi. Hvis hun hadde levd blant «perfekte» mennesker – feilfrie foreldre som (prøver å gi inntrykk av at de) ikke har trådd skeivt i hele sitt liv, tror jeg denne biten ville falt henne langt tyngre for brystet. Og når man skifter på rollene, er det jo heller ikke så vanskelig å være på den ydmyke siden.

Og nå?

I dag er min datter en selvstendig og tenksom 14-åring. Vi har ingen rabiat tenåring i vår midte, tvert i mot er hun hjelpsom og omsorgsfull (uten å være selvutslettende eller ha overtatt foreldrerollen, hvis noen skulle lure på det). Vi har kommet til et sted i livet der vi er 3 mennesker i en liten familie som hjelper hverandre ved behov – det går litt på omgang hvem som trenger det mest og hvem som har mest å gi. Noen ganger er det litt ”den halte leier den blinde”, men vi kommer oss da fremover. Sammen. Uperfekte. Med feil og mangler som vi prøver å rette opp mens vi går.

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar til C Cancel Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

2 kommentarer

  1. C

    Jeg har også vokst opp med syke foreldre, og kjenner meg igjen i beskrivelsen av datteren din. Men – det er viktig å ikke gi sykdommen for stor plass i livet. Å komme hjem til gråtende foreldre som har det vondt eller trist. Som ikke har råd til … klær, ferie, normale ting. Å måtte jobbe fra 13-årsalderen for å kjøpe klær, busskort osv. Får sykdommen for stor plass gjør det barna til de voksne i familien.

    • Vigdis Lysne

      Riktig og viktig det du sier. Vi har alltid prøvd å lage så god plass som mulig til barnet. Det er ikke hennes jobb å ta vare på oss, og det har hun da heller aldri måtte gjøre. Men hun hjelper til. Det tror jeg ingen har vondt av. Og så har hun lært at hun også kan få hjelp, når det er hun som trenger det.. Andre får jo bedømme om det er blitt «godt nok», men når jeg ser på noen friske forelder, så tror jeg vår modell faktisk er sunnere. Mitt poenge er vel bare at man behøver ikke være (i stand til å) være perfekt for å være gode foreldre. Tvert i mot, faktisk.