Når man våkner med smerter, vet man at man ikke er død

Karate, Sunniva

Illustrasjonsfoto

En karategraduering sittende i kroppen fra i går får meg i sannhet til å føle at jeg lever: smerter over det hele, med noen punkter som utmerker seg litt ekstra: de skal nok under nålene i løpet av dagen…

Det kan også være slik etter en vanlig klubbtrening: middels til sterke smerter i 1- 3 dager er vanlig etter enhver trening som ikke bare er hygge/eldregymnastikk. Det har sammenheng med at folk som meg – folk med ME – har opp til 20 ganger så mye melkesyre i musklene som man skulle forvente i forhold til treningstyngden. Jeg kan altså forvente å bli opp til 20 ganger så påvirket av treningen som min klubbkamerater.

Nå hopper jeg over et og annet spark og slag på en vanlig trening, og når det er nok, går jeg ut. Men det gjør jeg jo ikke på en graduering. Da gjør jeg alt, hvis det i det hele tatt kan gjennomføres. På den måten fikk jeg meg et blått belte i går.

Og så tar jeg regningen, dagen etter. Det er i dag.

 

Melkesyrens tyranni

Jeg har opplevd, etter en vanlig times-trening i klubben, at muskler i beina har løst seg, så jeg ikke kunne løfte føttene såpass kontrollert at jeg kunne kjører bil på 3 dager.

Jeg har opplevd å ha smerter til og med i muskelen mellom ribbeina, etter en spesielt intensiv økt.

Etter karateleiren var vi inne i uke 3 før jeg var noenlunde tilbake til et normalt smertemønster.

Tidlig, da jeg begynte å trene karate, kunne jeg bli så stresset i kroppen av treningen at jeg IKKE fikk sove. Jeg kunne stå opp og vaske kjøleskap kl 2 om natta, for det løp maur på størrelse med ekorn under huden. Og de lot meg simpelthen ikke falle til ro.

Det mine medtrenenede så under en slik trening, var antagelig likevel at jeg ikke ytte særlig mye. At jeg ikke anstrengte meg noe videre. Jeg gikk jo fra salen uten engang å være særlig svett eller rød i kinnene.

Men faktum er at jeg anstrengte meg mer, da, enn jeg gjorde i går, da jeg var våt av svette, hektisk høyrød i ansiktet og så andpusten at jeg var glad for hver lille tenkepause hos Sensei, slik at jeg kunne ta meg bare litt inn igjen.

 

Så hvorfor holder jeg på med dette?

Jo, det skal jeg si deg. De smertene og stresset i kroppen som treningen gir er ikke i nærheten så ille som det jeg slet med hver eneste dag i de dårligste årene – helt uten at jeg hadde gjort noe annet enn å forsøke å komme meg til butikk og barnehage i bil og gjøre noe lett husarbeid. Som for eksempel å få plukket opp lekene som lå ut over gulvet før vaskedamen min kom. For å støvsuge, eller bøye meg for å vaske en dusj eller et badekar – det var langt utenfor rekkevidde. Det kunne jeg rett og slett ikke tyne meg til å gjøre.

Jeg gjør det fordi jeg kan! 

Så jeg er vant med smerten. Den gjør meg lite når jeg vet hva den kommer av.

Og jeg gjør det fordi jeg kan! Det er en fantastisk følelse å utføre noe som har med fysisk kapasitet å gjøre: sparke, parere, slå…

Og være sammen med andre mennesker i en meningsfull sammenheng som ikke er strengt intellektuell.

I det dårlige årene var det bare hodet mitt som virka, og selv det var ikke særlig velfungerende, men trettehet som lå som tåken ned over fjellsidene og helt ned mellom radene i potetåkeren, kvalmen som la sitt gulgrønne preg på alle ting, og hjernetåka – sanden i tenkeboksen som hindra tannhjulene i så bevege seg fritt – om i det hele tatt. Det eneste samvær jeg da kunne ha med folk, var i oppvarmete omgivelser innendørs, med minst mulig bevegelse involvert. Det gir ikke all verdens spillerom, for å si det slik.

Så nå jeg våkner med ekstra smerter nå for tiden, så minner det meg på at jeg er i live.

Det var noen år – en tid tilbake – der jeg ikke alltid var helt sikker på det…

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.