Når man ikke tør si fra, fordi man er redd barnet skal bli ensomt

Sjakk,shutterstock_155760674

Hvem vinner til slutt?

For et par uker siden deltok jeg litt i en debatt om mobbing i en av landets nettaviser. En av kommentarene var danne (fritt etter hukommelsen): man setter da grenser for uakseptabel adferd i eget hus – hvor vanskelig kan det være?

Den nakne, ubehagelige, sannheten, er at JEG TURTE IKKE. Ikke fordi jeg var redd på egne vegne, men fordi jeg var redd for at datteren min skulle bli ensom. Jeg er ellers ikke særlig konfliktsky når det kommer til nødvendigs konfrontasjoner, men dette gjorde meg altså engstelig. Engstelig for å gjøre feil som kunne gå ut over barnet mitt.

Jeg var redd for at hvis jeg tok fatt i den jenta som satt i min datters fødselsdag og pekte på ett og ett barn og sa: du får komme i min fødselsdag, men du får ikke – hvis jeg tok fatt i henne og sa fra om at slik oppfører man seg ikke, så ville min jente være den som ikke ble invitert i fødselsdag.

Den nakne, ubehagelige, sannheten, er at JEG TURTE IKKE. Ikke fordi jeg var redd på egne vegne, men fordi jeg var redd for at datteren min skulle bli ensom.

For denne (sett fra vårt perspektiv) lite hyggelige jenta styrte jentegruppa, og i stor grad klassen i det lille bygdesamfunnet med små forhold og få barn i hver klasse. Så jeg glattet over – brøt strømmen av ubehageligheter ved å spørre om noen ville ha mer kake..

Jeg sa heller ikke fra da to jenter (den ene kan du kanskje gjette identiteten til..?) i en annen fødselsdag valgte å løpe rundt i hagen vår og spionere på de andre barna i stedet for å delta i leken. Min jente var lei seg for at de mest populære jentene trakk seg ut fra selskapet. Jeg var redd for å være ”den sinte mammaen” som skulle gjøre at barna ikke lenger ville komme på besøk. Og, hvordan tvinger man egentlig barn til å delta på en hyggelig måte – når man ikke har en varig relasjon til dem, men møter dem en sjelden gang?

Jeg prøvde riktignok å skjære gjennom foreldrenes positive forsvarsmur da de hentet barna med replikken: det har vel gått fint, ikke sant? Ja, de er så morsomme i den alderen… Jeg prøvde å si at det hadde vært både og. Kun et par av de foreldrene som hentet unger som hadde vært hyggelige, var interessert i å høre hvorfor jeg sa det. De andre spurte ikke inn til hva som hadde skjedd. Det var vel mer behagelig slik. For dem.

Jeg tok aldri en av min datters besøkende til side og sa at hvis du vil være her, må du følge våre regler. Hvis du ikke oppfører deg ordentlig, må du dra hjem. Jeg gjorde det ikke fordi jeg var redd for at da skulle de slutte å komme. Jeg var redd for at hvis jeg irettesatte de uartige barna, så ville min jente bli ensom.

 

Så ble det stille…

Det skjedde likevel, til slutt: barna sluttet å komme. Men jeg er glad jeg slipper skyldfølelsen – engstelsen for at det var min feil – min grensesetting – som gjorde at det til slutt ”aldri passet” når min datter inviterte noen på besøk eller spurte noen om å få bli med dem hjem.

Vi prøvde ellers alt. Invitasjoner til pyjamasparty, filmaftener med godteri, kinobesøk, etc, etc. Men det endte likevel med at ”vennene” forsvant. Når vi på denne tiden spurte jenta vår på 10 år om hun likte seg på skolen, var svaret: jeg liker fagene.

På spørsmål om hva hun hadde lekt i dag, var svaret i lange perioder ulike varianter over at hun hadde vært mye alene, f.eks: Jeg har huska (dessa). Leken sammen med de andre i friminuttet beskrev hun slik: når de sier de vil leke noe, kan ikke jeg si nei. Så hun var med på lek hun ikke likte, heller enn å være alene. For de hadde en regel om at man ikke skulle si nei, men være med på det de andre ville. Problemet var at de andre syntes ikke de behøvde være med på det hun ønsket.

 

Skolen så ingen problemer på en skyfri horisont!

Skolen ønsket ikke å identifisere noe problem, og påpekte bare at jenta var sammen med andre i friminuttene. De kunne jo også ha snakka med henne, hun var jo ti år, og i stand til å formulere problemet temmelig klart. Det gjorde de ikke. Og jenta vår ble mer og mer ensom.

På foreldremøter ble det slått fast at det sosiale fungerte godt, for ”de hadde zero” – også selv om jeg eksplisitt hadde meldt fra om at min jente ikke trivdes, og bedt dem om at vi måtte snakke sammen om det, alle foreldrene, på møtet.

Foruten at ingen ville være sammen med jenta vår på fritiden, opplevde vi oppringninger der barna i den andre enden lo høyt og støyende. Hun ble også møtt på skolen med ekle kommentarer som:

  • jøss, har du krympa enda mer i sommerferien? (hun var den gangen svært liten av vekst)
  • ikke for å være ekkel – jo, egentlig, derfor: du burde slanke deg…
  • det driter jeg hardt i (da hun klaget over at en gutt i klassen med vilje ødela snø-huset hennes)
  • se kor det bryr meg! (da hun ble lei seg for at en klasse”kamerat” rev ned/i stykker tegnebøkene hennes.

I de to første eksemplene godtok skolen forklaringen om at det bare var spøk… I de siste tok de det opp: på en slik måte at ingen følte seg ille berørt. Så kunne jo alt fortsette som før..

Den regjerende jenta fikk fortsette med morsomhetene sine. Hun delte ut roller både i leken og i ”skuespill” de selv satte opp i skolegården. Jenta mi fikk også være med på dette: Hun skulle være Skeviskank – Hermines katt.

Man sier jo at alle har en rolle i flokken, og det tror jeg min jente også hadde. Hun var den de skulle holde utenfor, tildele smuler av sitt sosiale fellesskap, når det passet den regjerende dronningen og hennes hoff.

 

Jeg turde ikke – ha henne i dette miljøet, lenger

Jeg, som før ikke turde si fra fordi jeg var redd for at min datter skulle bli alene, jeg turde ikke lenger ha henne gående i det miljøet. For jeg bestemte meg, for mange, mange år siden, at mitt barn skal ikke mistrives på skolen eller i nærmiljøet hvis det finnes noe jeg kan gjøre for å forhindre det. Så vi stilte til slutt spørsmålet som vi hadde vegret oss så lenge for å formulere: vil du bytte skole? Og den meget konservative jenta vår, som ville ha alt som det alltid hadde vært, sa: JA!

Da vi besøkte den nye skolen, sa hun: jeg kan ikke slutte å smile! Det kostet oss mange penger, og en lang skolevei med mye kjøring for å få det til, men det var verdt hvert minutt og hvert øre å få jenta vår inn i et alminnelig respektfullt miljø.

 

Erfaringer for livet

Min jente har kommet godt ut av det hele. Hun opplevde å bli frosset ut. Men hun erfarte at man skal ikke finne seg i den slags. Når folk ikke vil vite av en, skal man finne seg en annen lekegrind, selv om det koster. For hun er verdt det. Hvis man ikke blir ordentlig behandlet – og ikke klarer forandre på det – så skal man snu seg, riste støvet av føttene og gå sin vei.

I dag er min jente selvstendig og sosialt velfungerende. Hun kan på strak arm bevege seg inn i en ny gruppe i et nytt miljø, som da hun forleden begynte i orkester. Hun kjente ingen der, visste ikke hvilket rom de skulle øve i, hadde aldri møtt dirigenten før. Hun gikk inn, fant ut av det, fant sin plass i gruppa. Hun fikk tidlig vent seg av med behovet for å ha en venninne å gå arm i arm med over alt. Det har også positive sider å venne seg til å klare seg alene.

Og hun har venner. Hun har fortsatt venner fra skolen hun flyttet til med den lange skoleveien der vi bodde før. Og i sitt nye miljø, på den skolen hun går til på sitt nye hjemsted.

Er det andre enn meg som er redde for å være «den sinte mammane», den som er for lite raus, den som gjør at barnet blir ensom?

Hva når man skal konkurrere med flere om tronen?

Jeg håper det samme kan sies om de barna hun i sin tid måtte rømme fra. De barna som hadde behov for å herske over de andre, styre gruppa med trusler om ikke å få komme i fødselsdag, og sjikanøs tiltale til sine medelever. Og som fikk lov til det av de voksne som stod rundt dem, som ikke veiledet dem på en så tydelig måte at de lærte seg en annen måte å være mot andre.

Eller er det «bare å» sette grenser i eget hus – hvor vanskelig kan det være? 

Antagelig ville det krevd konfrontasjoner der noen «følte seg ille berørt». Livet er ikke så lett, alltid. Vi trenger veiledning som vi kan forstå, noen hver. Og jeg tenker at et par runder der man føler seg dum når man er liten, fordi man har oppført seg dårlig, er langt å foretrekke fremfor å fortsette med den asosiale adferden.

De barna min datter begynte på skolen sammen med for en del år tilbake, begynner også å nærme seg den alderen at de skal bytte skole for å gå på videregående. Hvordan blir det for dem som har vært vant til å sitte som en konge eller dronning på haugen og styre og bestemme? Klarer de opprettholde fortet også i ett nytt og større miljø, et miljø med større konkurranse om tronen? Hvis ikke – klarer de å finne seg til rette som en av mange, alminnelige?

 

Det finnes alltid noen som er hyggelige…?

Da min datter som bitteliten 6-åring begynte på skolen fortalte jeg henne at du skal ikke bry deg om dem som ikke er hyggelige. Hvis noen er uvennlig mot deg, så finn noen andre å være sammen med. Det er alltid noen som er OK å være sammen med. Jeg sa dette fordi jeg trodde det var slik. Jeg innså at jeg hadde tatt feil – i det lille perspektivet – da vi måtte gi opp, og skifte skole.

Men jeg hadde likevel også rett: i det store perspektivet er det som oftest mulig å finne noen som er hyggelig å være sammen med. Noen ganger må man bar lete litt.

 

Er det andre som også er redde?

For oss endte historien godt.

Men hva skjer der ute? Er det andre som også er redde for å si fra til de små kongene og dronningene (og deres foreldre), i engstelse for at barna deres skal bli utfrosset? Er det andre enn meg som er redde for å være «den sinte mammane», den som er for skarp, for lite raus, den som gjør at barnet blir ensomt?

Eller er det bare å sette grenser i eget hus – hvor vanskelig kan det være? 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar