Når blir Danmark en del av verden?

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Så har informasjonen nådd The New York Times: Graduert trening og psykoterapi har INGEN effekt ved ME (Myalgisk Encefalopati – på folkemunne (upresist) også kalt Kronisk tretthetssyndrom).

Så gjenstår det å se når det når fram til helsemyndighetene her i Danmark, som ennå sverger til sine funksjonelle lidelser.

Situasjonen minner meg litt om da jeg i sin tid arbeidet på Åsgård sykehus i Tromsø. Det var på den tiden røykeloven ble innført i Norge, og det var ikke lenger lov å røyke innendørs på offentlig sted. Det ignorerte man helt og fullstendig på Åsgård, og jeg pleide spøke med mon når Åsgård ble innlemmet i Norge ..? Nå lurer jeg på når Danmark skal tilslutte seg resten av verden, og ta inn over seg den kunnskap som begynner å bli alminnelig anerkjent det fleste andre steder. Men som Sundhedsstyrelsen selv ynder å si om sine meningsmotstandere: det er jo vanskelig å skulle ta inn over seg at man har tatt feil i mange, mange år … Det kan jo ikke være lett for dem, stakkars.

Selv er jeg nå kommet så langt i min bedring at jeg kan trene, på tross av at jeg har ME. Jeg kan imidlertid ikke trene meg ut av ME-en – den er der, den blir der, til det kommer en fornuftig behandling. Slik man heller ikke kan trene bort verken Multippel Sklerose (MS), parkinsons sykdom eller epilepsi – alt sammen eksempler på nevrologiske sykdommer, som ME også er klassifisert som av WHO (siden 1969). Selv om den siste forskningen tyder på at ME faktisk er en immunologisk sykdom. Men det som er slått fast ut over enhver tivl, er at det er en alvorlig, fysisk, sykdom. Og at det IKKE er en psykisk lidelse.

Det som fikk meg så bra at jeg kunne begynne så smått å trene – det var noe helt annet enn graduert trening: nemlig aktivitetstilpasning og energiøkonomisering.

Så har informasjonen nådd The New York Times: Graduert trening og psykoterapi har INGEN effekt ved ME (Myalgisk Encefalopati – på folkemunne (upresist) også kaldt Kronisk tretthetssyndrom).

Nå kan jeg altså trene. Jeg får ennå sterkt økte smerter av det, og det tar typisk mange dager fra en (for meg) hard trening, til jeg kan gå ubesværet eller komme meg ut av sengen uten problemer. Det hender jeg lurer på hvorfor jeg fortsetter. Antagelig ville jeg hatt det langt bedre hvis jeg kuttet ut all organisert trening, og gikk mine turer, syklet på min ergometersykkel. Tok det med ro.

Men så er det det at jeg har så lyst til å spille normal, innimellom. Har så lyst til å late som om jeg er som andre mennesker – forsøke å være i en gruppe som gjør normale ting sammen. Trener, slår godteriet ut av fastelavens-tønna, går en jule-kata og sludrer over en øl før man tar juleferie med god samvittighet. Det blir for fristende, selv om prisen til tider er høy. Det gir så mye glede å føle seg nogenlunde normal, om så bare for en liten stund, at jeg tar med de ekstra smertene på veien. I alle fall foreløpig.

I et intervju jeg leste en gang, fikk en ME-pasient spørsmålet: hva savner du mest fra tiden som frisk? Hun svarte: å kunne gå turer. Og det savner jeg også. Jeg savner ikke utsikten fra de norske fjelltoppene fra rett før vi flyttet fra Norge for 5 år siden – for da kunne jeg kun se fjellene på avstand. Men jeg savner utsikten fra 25 år tilbake – fra den tiden jeg ennå kunne gå såpass langt og bratt at det var noen utsikt å se.

Men det lidt bitre (det må jeg innrømme) paradokset er jo nettopp at det som fikk utsikten til å forsvinne, var treningsråd som dem som predikes av de funksjonelle lidelsers disipler. Det som fikk (noe av) den tilbake var det motsatte. Det var rådene om hvile og ro.

Utsikten er ennå ikke helt tilbake – men jeg kommer meg da ut i hagen, og gleder meg til den igjen ser ut som her:

 

Våren nærmer seg, folkens, og jeg håper også dem der er mye sterkere rammet av ME enn jeg er, snart kan komme seg ut på verandaen og puste inn litt frisk blomsterduft.

Legg igjen en kommentar