Mobbingens mange ansikter

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Da min datter var ferdig med konfirmasjonsundervisningen sin i vår sa en av lederne:

”takk for lånet av barna deres:

de har vært usedvanlig redselsfulle en del av tiden,

og usedvanlig hyggelige å søte store deler av tiden.”

Jeg tolket det slik at ungdommene har oppført seg normalt for aldersgruppen, og for mennesker generelt – og de var slett ikke fantastiske hele tiden.

Mobbing

Veiledning og forbilder

Mennesker oppfører seg ikke perfekt, og derfor er små og halvstore mennesker heller ikke myndige. De har foresatte som skal svare for oppførselen deres sammen med dem, veilede og hjelpe dem i hverdagen slik at de i tidens fylde vokser opp til å kunne ta fullt ansvar for sine handlinger. Forhåpentlig skal disse handlingene også være sosialt akseptable i det alt vesentlige. Vi vil jo ikke at barna våre skal vokse opp til å bli netthetsere eller noen som trakasserer hjemløse på åpen gate..

For å oppnå dette må vi gå den veien som lederen for konfirmasjonsundervisningen brukte. Hun er seg bevisst sitt ansvar som forbilde og veileder. Hun sier klart og tydelig fra hva hun mener når det er noe som ikke fungerer som det skal. Hun er høflig og respektfull. Et forbilde. Og hun later ikke som om barna er fantastiske hele tiden når det ikke er sant.

Jeg lurer på hvorfor det er så mye bedre at min datter blir såret – føler seg ille til mote – enn at bøllen gjør det?

The bully’s defence

Et annet scenario: da min datter gikk i 5. klasse opplevde vi en del problemer. Første skoledag ble hun møtt med kommentaren: jøss, har du krympa enda mer i sommerferien? Hun ble lei seg, og vi tok det opp med skolen. Læreren meldte tilbake at hun hadde tatt saken opp med de involverte uten at noen følte seg ille til mote. Det hele hadde for øvrig vært en spøk.. Altså the bully’s defense, som man sier på engelsk: først blir man ertet, så får man vite at man er humørløs. Så var den saken tatt hånd om, og avsluttet, forstod vi.

Spøk..?

Vår datter begynte å motta ”latteroppringninger” på kveldstid, og det ”passet aldri” når hun inviterte venner med hjem. En morgen ble hun møtt med denne kommentaren: ”ikke for å være ekkel.. jo, egentlig derfor: du burde slanke deg!” Jeg tror heller ikke den første kommentaren var en spøk, men ingen må komme og fortelle meg at dette er noe en 10-åring trekker opp av hatten som en impulsiv morsomhet. Det virker planlagt. For å såre. Og da undres jeg på hvorfor det er så mye bedre at min datter blir såret – føler seg ille til mote – enn at bøllen gjør det?

Vi ”har zero”

Vi meldte fra til lærer før foreldremøte om at det er sosiale problemer i klassen, og at vi ønsker at disse diskuteres. Det som skjer er at lærer bruker ca. 3 minutter på å slå fast at ”vi bruker zero” – og at det fungerer fint! Det blir ikke lagt opp til noen diskusjon omkring hvordan vi skal forholde oss når barna ikke oppfører seg akseptabelt. Nei, alt er i den skjønneste orden, for vi har jo zero her på skolen…

Det er lenge siden jeg bestemte meg for at mitt barn skal ikke mistrives på skolen hvis det finnes kraft igjen i meg til å forhindre det. Så vi forsøkte å sette hardt mot hardt og forlangte en endring i det sosiale miljøet hvis vi ikke skulle bytte skole for jenta vår. Men skolen fortalte at kommunens politikk var at man skal ikke la folk bytte skole. Altså: her er det vi som bestemmer. Du er maktesløs.

Men heldigvis finnes det privatskoler, og heldigvis kunne vi betale for en (selv om det gjorde innhogg f.eks i feriebudsjettet). Ikke alle er like heldig.

Ikke si meg i mot..!

Ulike hersketeknikker er en naturlig del av mobbingens mange ansikter. Jeg har også (litt mer perifert) sett hva som kan skje når en tidligere angivelig mobbet elev kommer inn i en klasse. Enkelte mennesker mener/er opplært til å mene det samme som noen av de gamle anarkister hevdet, at en hver som begrenser min totale frihet er en tyrann. Oversatt til skolespråk: enhver som sier meg i mot mobber meg. Så hvis det erklærte mobbeofferet river granbar av trærne slik at det spretter i ansiktet på de barna som husker, synes hun at hun blir mobbet når de andre barna ber henne slutte å ødelegge leken deres. De andre barnas – til dels likelydende – erfaringer fra tidligere gjelds ikke, for hun – og bare hun – er mobbeoffer her.

For vi har ikke bare rett til å si fra. Vi har plikt.

Her gjør skolen barnet en bjørnetjeneste ved ikke å melde klart ut at også hun – selv om hun aldri så mye er blitt mobbet før – skal ta ansvar for egne handlinger. Ingen har rett til å ødelegge leken for andre barn.

Plikt til å si fra

Mange foreldre og lærere – voksne generelt – er for redde for å si klart fra hva de mener, hva de aksepterer som gangbar oppførsel. En bekjent fortalte en gang at han hadde sett barna kaste stein på måsen for å prøve å skade dem så de ikke kunne fly. Han ble spurt hvorfor han ikke grep inn, og han svarte: hvem er vel jeg som skal si til barna at de ikke skal kaste stein på måsen? Har jeg rett til det?

Det er feil svar. Jo flere voksne som inntar denne holdningen, desto mer mobbing finner vi blant barn, og jo dårligere oppdragelse får barna. Så har vi det gående også i neste generasjon.

For vi har ikke bare rett til å si fra. Vi har plikt.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.