Lykke

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Konfirmant med litt rufsete hår etter en tur på trampolina med de yngre gjestene.. Bilde tatt av Bruno Aamo

Min datter ble konfirmert lørdag, og en ny epoke er (igjen) innledet – enda et skritt i utviklingen tilbakelagt, enda et skritt mot voksen selvstendighet. Her er et lite, omskrevet, utdrag fra talen min til henne.

Da Liv Ullman fylte år for en tid tilbake, fortalte hun i et program på fjernsyn om livet sitt. Hun beskreiv perioden da hun fikk datteren sin, og sier noe slikt som: ”for en følelse av trygghet å vite at nå skulle hun være i verden sammen med meg!”. Slik har jeg også alltid følt det i forhold til min egen datter. Det har vært, og er, en uendelig og ustanselig kilde til glede å vite at hun finnes, nær eller fjern, et sted i den samme verden der jeg også lever. Og slik håper jeg det blir alltid, selv om vi kanskje ikke alltid vil være så fysisk nære som nå.

Hun ble altså tidlig slagferdig, og kunne svare sin far da han beskyldte henne for å være kranglevoren: ”Nehei, for det er mamma som er moren – og du er kranglefaren!”

Den første tiden av livet hennes var vi sammen døgnet rundt, for vi hadde ikke familie hun kunne være hos. Så hun var med meg over alt: fra forelesninger og weekendkurs, til besøk hos frisøren. Ut fra det stedet har hun vokst til en mer og mer selvstendig person, som nå reiser alene ut i verden når det behøves, og hun ønsker det.

Hun har noen ganger spurt meg hva det første ordet hun sa var, og det husker jeg ikke, selv om de fleste mødre vel liker å tro at det første ordet er mamma. Men jeg husker klart og tydelig at blant de første ordene var ordet ”bill!!” og ordstillingen ”bill ikke!”.

Sunnivas hår - før turen på trampolina...

Sunnivas hår – før turen på trampolina…

De kunne brukes i setninger som: ”bill ha den is”, bill ha den sitte der” eller ”bill ikke ha den kjøre bil” eller ”bill ikke ha den støvler på”.. Og sånn må det jo nødvendigvis være, siden hun har arva litt av mora sin stedighet faren sin egenhet. Og dette er jo unektelig en meget viktig ting å ha på plass i livet: hva man bill og hva man ikke bill – hvis ikke kan man risikere å bli for styrt av andre.

Livet butter i mot noen ganger, det vet vi jo så altfor godt. Det kan være skolekamerater som slutter å være kamerater – så det bare er skole igjen, det kan være utfrysning og erting – det er tungt mens det står på, men man lærer noe om seg selv, om andre, om hvordan folk er skrudd sammen og hvordan man kan takle det når livet slår seg vrang.

Min datter gikk til konfirmasjonen med stort alvor, og jeg gleder meg til at hun skal fortsette å finnes i verden sammen med meg!

oppsats

Bilde tatt av Bruno Aamo

 

 

 

Legg igjen en kommentar