Leger må slutte å behandle kronikere som om de var parodier på dårlige film-skuespillere

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

I går skrev jeg om at pasienter som har hatt smerter, plage, utmattelse og andre invalidiserende plager i årevis ikke blir beroliget av at legen forsikrer dem om at de ikke feiler noe farlig – eller ikke feiler noe i det store og hele.

Så her er utfordringen til leger: slutt å være en parodi på en dårlig filmskuespiller, som sitter og stryker hånden over håret på pasienten mens han blør i hjel. Gjør noe!

Og faktisk lyder hele konseptet som en parodi på en helt fersk sykepleierstudent eller en ekstremt dårlig utdannet og kunnskapsløs sykepleier.

På sykepleierutdanningen lærer man at det er viktig å trygge pasienten, dempe angst og uro. Når en pasient for eksempel kommer inn med brystsmerter på grunn av et pågående hjerteinfarkt, vil angst øke oksygenbehovet i musklene – noe som er veldig uheldig. Poenget er at det å si – som man gjør på film – at dette skal nok gå bra, i seg selv ikke er så mye verdt.

Den som i virkeligheten beroliger pasienten er at han føler at han er i gode hender – at de som tar i mot ham vet hva de gjør: hvis sykepleieren begynner med å gi ham oksygen på nesekateter, ordne senga slik at hjertets arbeid lettes mest mulig (senkede føtter, hevet hodeende) og løse på stramme klær så han kan puste letter, så stiger tilliten og angsten lettes. Det gjør også hjertets arbeid. På den tiden dette tar er forhåpentlig legen på plass i mottak – og sykepleieren kan rakst og effektivt administrer morfin og andre medikamenter som utvider blodkarene og demper smertene slik at hjertets arbeid avlastes enda mer.

Det er således ikke ordene som beroliger pasienten – men det man gjør for at han faktisk skal få det bedre.

Derfor blir heller ikke en pasient som har hatt svære daglige plager i måneder og år beroliget av legens forsikringer om at det er helt ok at man har det som man har det. Hvilket jo vil si; forferdelig.

 

Det eneste som kan berolige pasienten er at legen gjør noe – noe som virker.

I litteratur om de såkalte diffuse lidelser kan det se ut som om legen tror at det pasienter ønsker er undersøkelser. Men det stemmer heller ikke: pasienter er revnende likegyldige med undersøkelser som sådan – de vil bare ha hjelp. Noe som gjør at de får mindre smerter, bedre søvn, mindre kvalme etc etc etc.

Og det finnes jo behandling, men ofte motarbeider leger at disse kommer i bruk – av grunner som transenderer min fantasi. Eksempel på dette ift MS kan du lese her.

I Danmark er det moderne å kalle alt mulig fra bekkenløsning via ME til tinnitus og irritabel tarm for Funksjonelle lidelser og behandle det med psykofarmaka og samtaler. Dette klassifiseres ikke av pasientene som å gjøre noe som virker…Ikke viser forskning at det virker heller. Det eneste det synes å være godt for er de som har klart å lage en forretningside ut av dette sludderet.

Det er således ikke ordene som beroliger pasienten – men det man gjør for at han faktisk skal få det bedre.

Når det gjelder ME, som jeg feiler, fant jeg etter 30 års sykdom fram til fysisk behandling som har hevet funksjonsnivå og livskvalitet markant. Den legen forsikret meg ikke om noe som helst, men informerte om at man ofte kunne oppnå en del hos pasienter som meg – hos noen mer enn hos andre, og hos noen skjedde lite – det visste man ikke før man hadde prøvd de muligheter som forelå.

Og, sidne jeg er et voksent, oppegående menneske, responderte jeg langt bedre på denne ærlige informasjonen enn på alle de innholdsløse forsikringer og beroligelsene som leger har smurt i meg gjennom årene.

Så her er utfordringen til leger: slutt å være en parodi på en dårlig filmskuespiller, som sitter og stryker hånden over håret på pasienten mens han blør i hjel. Gjør noe!

 

ME gjør at man mister livet

Og hvis innvendingen er at det er ikke snakk om at man blør i hjel med en ME, der er slett ikke akutt, så er jo det på ett vis riktig. Man blør ikke i hjel på et par timer eller dager, og man dør heller ikke av det i det tidsrommet.

Men ME gjør at man ”mister livet” – delvis, hvis man er heldig nok til å ha en restfunksjons slik jeg har. Eller fullstendig fordi man ligger innesperret i mørket i år etter år slik de dårligste gjør.

Og ME-pasienter har, sammen med revmatiske pasienter, høyere dødelighet av blant annet kreft. De feiler jo alltid noe – det er vanskelig å identifisere ny sykdom blant alle de vanlige plagene som kommer og går. Og selv om pasienten opplever at det er noe som er annerledes, er det jo som oftest en nesten umulig øvelse å få det utredete av lege – de tror jo bare et er ”psykisk” når man har vært syk en stund.

Selvmord er også en løsning ME pasienter kan være fristet til å velge. Det er en grense for hvor mye lidelse man kan klare, og hvis det ikke finnes utsikt til verken hjelp eller støtte, er det jo ikke så merkelig om den veien virker fristende.

 

Sjekk i alle fall når det er noe å sjekke!

Og det finnes ofte anledninger som er mer akutt, ned ad veien. Som i mitt tilfelle: i 1991 hadde jeg vært syk i 8 år, da jeg fikk en voldsom antibiotika-indusert kolitt. Blodet fosset fra endetarmen og ble innlagt på sykehus med store smerter dårlig almenntilstand. De tok en koloskopi, og fant ingen inflammasjoner eller tarmsykdom. Og det var jo fint nok.

De mente vel ikke i fullt alvor at jeg ”psykisk” hadde klart å få tarmen til å fossblø?

Men der stoppet det, og det var ikke fint nok: legene var glade og fornøyde; sa at vi vet ikke hvorfor noen får dette av og til, men som oftest er det bare en episode, også går det tilbake til normalen igjen.

Hallo! Min normaltilstand var at jeg hadde vært syk i 8 år! Hvor fikk de det fra at det å gå tilbake til en normaltilstand var OK?

Hvorfor ikke gripe denne anledningen til å sjekke ordentlig opp tarmflora, matintoleranser etc, etc. Noe var i alle fall galt der og da, det må alle kunne være enig i. Så hvorfor hevet ingen blikket, bare litt? Hvorfor prøvde ingen å se om de kunne finne noen sammenhenger, noe man kunne gjøre?

De mente vel ikke i fullt alvor at jeg ”psykisk” hadde klart å få tarmen til å fossblø?
 

Det som er godt for samfunnsøkonomien er godt for pasienten!

12 til, så fant jeg en lege som gjorde noe i forhold til tarmen min. Det var veien min mot å bli langt bedre.

Hvor mye friskere kunne jeg blitt hvis dette ble gjort allerede i 1991 – så jeg hadde unngått 12 år med nedadgående helsemessig spiral?

Hvor mye av min lidelse kunne vært spart?

Hvor mange helsekroner kunne vært spart ved at jeg beholdt en bedre helse, eller til og med ble noenlunde frisk?