Kondolansebukett eller innsats for en selvmordstruet. Hva velger du?

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

04.09.2014 stod det i Aftenposten et innlegg av meg – en kommentar til Lene Marlins kronikk om selvmord.

Aftenposten valgte å gi det en annen oversrift, og kutte slutten, så det hele ble litt tannløst.

Her er den opprinnelige teksten:

Kondolansebukett eller innsats for en selvmordstruet. Hva velger du?

Lene Marlins kronikk om selvmord er flott: når en person som er så kjent står fram, følger media opp.

Jeg er også opptatt av temaet, og skrev for kort tid siden en kronikk om det som jeg sendte til landets aviser. Jeg fikk kun høflige avslag. Selvsagt. For hvem er vel jeg?

Jeg la ut teksten som en bloggpost i stedet, noe som bare fikk lesertallene til å rase. Det kan jo være fordi teksten var for dårlig. Men jeg tror heller det handler om at man slett ikke vil vite om disse tingene: man vil heller lese om noe morsomt.

Nært. Uforpliktende.

Og når Lene Marlin står frem fenger det fordi det er underholdende lesning, selv med selvmord som tema. Eller kanskje nettopp derfor – det er personlig. Nært. På en uforpliktende måte.

Og når ekspertene kommer med sine råd om hvordan man skal forholde seg, så kan man se for seg en nedtrykt Lene Marlin, og så kan man tenke at selvsagt hjelper man til når man ser at et medmenneske er deprimert.

Problemet er at neste gang leseren møter en selvmordstruet, så er det ikke Lene Marlin han får anledning til å hjelpe. Og de kommer ikke på dagsrevyen, noen av dem.

Er det hjelp å få?

Waterloo-bridge-monet-sunlight-effect-mam

Claude Monet: Waterloo bridge

For mange år siden var jeg på et møte i Mental helse. Jeg fulgte jenta som er omtalt i den nevnte bloggposten. Det var store ting: Jakob Margido Esp var på besøk – han som var Flettfrid, du vet. Han hadde ”møtt veggen” som det heter, hadde gått ned for full telling og vært innlagt på psykiatrisk avdeling. Han var full av lovord om psykiatrien: Hjelpen er der ute, sa han. Hvis du rekker ut en hånd så blir du tatt vare på. Det var en fantastisk innsats Margido Esp gjorde – han stod fram offentlig, la inn timer, uker, med arbeid for å tale for denne saken.

Men det jeg husker best fra foredraget er en kommentar fra en tilhører. En mann i 40-årene som hadde hatt mye kontakt med psykiatrien gjennom livet, sa: Det er ikke riktig det du sier om at man får hjelp hvis man ber om det. Du får det. Du er kjent og viktig. Jeg får ikke hjelp når jeg ber om det.

Og mannen hadde rett, selvsagt. På samme måte som jeg ikke får spalteplass eller mikrofon til min stemme, får ikke alle pasienter hjelp når de behøver det.

Det er fint at kjendisene står fram: det er det eneste de kan bidra med i det offentlige. I det private kan de (bare) gjøre akkurat like mye og lite som alle andre.

Alle kan gjøre en forskjell

For det er alle vi vanlige mennesker som kan gjøre en forskjell når noen står på randen av selvmord.

Hvis du i møte med en deprimert, selvmordstruet person ikke vet hva du skal si, så er mitt råd at du tenker fort. Hvis ikke, kan det hende at du får anledning til å meditere over temaet i begravelsen.

Som man sier: det er for sent å snyte seg når nesa er borte. Vil du hjelpe noen som er selvmordstruet så er det . Alternativt kan du bruke tiden på å ta ut en fin krans til kista eller en kondolansebukett til familien.

Så, hva blir det til?

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.