Kan du ikke trene deg opp?

ME er blitt beskrevet som at cellene sulter, midt i matfatet. Man kan faktisk ikke trene seg særlig mye opp, når man ikke har drivstoff til musklene. Det er omtrent like lett som å få en bil til å gå uten bensin. Man kan jo skubbe den, selvsagt, og få flyttet den litt. Men det blir jo ikke helt det samme.

På en karatetrening kom samtalen til å dreie seg inn på temaet armhevinger, og jeg sa – som sant er – at jeg ikke klarer å gjøre ordentlige armhevinger, uten å jukse: med knærne i golvet eller bare små mini-hevinger, som ikke imponerer noen.

”Men det kan trenes opp?!” halvt spurte, halvt slo min samtalepartner fast.

Jeg prøvde å si at, nei, det er i grunne ikke så enkelt. Men samtalen smuldret bort, slik sånne ordvekslinger gjerne gjør: noe avleder oppmerksomheten, noe mer spennende kommer forbi, eller treningen skal begynne.

Seinere har jeg tenkt litt på det der. At vi alltid går ut fra at man kan trene seg opp. Men det kan man jo ikke alltid, og det kan være mange grunner til det.

Jeg har alt lenge visst at der er slik for meg. Jeg har kjent det på kroppen igjen og igjen, når jeg har forsøkt å tvinge meg til å gjøre det andre gjør. At det går simpelthen ikke – den framgangen som jeg ser hos andre, den kommer ikke hos meg.

Men det er først de siste par årene at forskningen har gitt meg forklaringen på hvorfor det er slik.

Man kan forklare det på denne måten: Når man har ME er det noe galt med energiomsetningen i kroppen. Ved fysisk anstrengelse får ikke cellene den energi de behøver, og i ren desperasjon pumpes det ut melkesyre som nødbrensel. Det gjør at jeg kan henge med på trening sånn noenlunde den første dagen, hvis jeg uthvilt og i god form. I praksis vil det si at jeg har trent meg opp fra å holde til en liten halvtime trening, til å klare opp mot halvannen, på en god dag (hvis jeg tar de individuelle hensyn som skal til).

Men cellene mine sulter (i en ellers meget så velnært kropp), og må yte som best de kan på de nødrasjonene med melkesyre som de aller nådigst får tildelt. Det går som sagt sånn noenlunde. På trening nr én.

Og omtrent slik er det vel å forsøke å trene seg ut av en ME: det er som å skulle reise fra Trondheim til Oslo – der Oslo er målet – den gode formen man gjerne vil være i. Og så er det bare å ta fatt på turen, da. Men det er jo ingen bensin, så du skal skubbe bilen hele veien …

Men dagen etter er det ikke mye å rope hurra for. Da sitter melkesyra som en tvangstrøye over hele kroppen, og kan gjøre det vanskelig bare å gå over golvet. Og sånn går no dagan, et par stykker, til jeg er i stand til en ny, (nogenlunde – på mitt nivå) ordentlig økt.

Så, jo: jeg har trent meg opp en del de siste årene. Jeg kan klare mer nå enn før. Men jeg har ikke vesentlig mindre smerter – for jo mer jeg gjør, jo mer nødbluss pumpes ut i form av melkesyre, og jo mer ettersmerter får jeg.

Og ennå er det slik at småting gjør en stor forskjell. Alt skal rasjoneres og porsjoneres, hvis jeg skal virke også i morgen: Hvis jeg for eksempel går litt mer enn vanlig, fordi vi er på ferie, og gjør det folk gjør når de er å nye steder: ser oss omkring – så er det så smertefullt å komme seg ut av senga og på do om natta at jeg noen ganger lurer på om jeg kan klare den 7 meters ekspedisjonen …

ME er blitt beskrevet som at cellene sulter, midt i matfatet. Og man kan faktisk ikke trene seg særlig mye opp, når man ikke har drivstoff til musklene. Det er omtrent like lett som å få en bil til å gå uten bensin. Man kan jo skubbe den, selvsagt, og få flyttet den litt. Men det blir jo ikke helt det samme.

Og omtrent slik er det vel å forsøke å trene seg ut av en ME: det er som å skulle reise fra Trondheim til Oslo – der Oslo er målet – den gode formen man gjerne vil være i. Og så er det bare å ta fatt på turen, da. Men det er jo ingen bensin, så du skal skubbe bilen hele veien …

Så lykke til med det ..!

Legg igjen en kommentar