Jeg liker facebook. Enda det er helt ”ut”…

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Monets vannliljer 2

Monets Vannliljer

Det er blitt trendy å ikke like facebook, ikke være så vanlig at man ”er på” noe så profant som et slikt sosialt felleskap.

Jeg var også negativ til facebook tidligere. Jeg sa også at jeg hadde alt for mye fornuftig å gjøre til at jeg gadd holde på med det der..

Nå har jeg endret mening. Jeg er innom nesten hver dag når jeg ikke er på reise, og har mye glede av det. Jeg har venner der som jeg har gått på skole med for opp til 30 år siden. Jeg kan se om de har skiftet jobb, fått seg hund, kjøpt hytte, når de har konfirmant – eller om de første barnebarna er begynt å tikke inn. Det er hyggelig. Også selv om vi aldri, eller sjelden, møtes. Eller kanskje nettopp derfor.

For en tid siden så jeg at en gammel kjenning hadde mistet en datter. Så nå vet jeg hvorfor hun legger ut en del litt i overkant bløte innlegg om morslykke og familiens viktighet. Jeg trykker liker, og tenker at siden hun gjør det, er det vel noe bearbeidelse i det. Hver sørger på sin måte.

Jeg har en kropp som ikke tillater meg å jobbe full tid, og jeg jobber også hjemmefra, med min mann som eneste kollega. Den samme kroppen setter også relativt strenge grenser for det sosiale livet, for jeg har små ”luker” i dagen der jeg har krefter og bevegelsesmulighet til å se andre mennesker. Så det kan bli tilløp til ensomhet i perioder, for å si det sånn. Og da kan det være flere veier som fører til Rom enn den ene som heter å møte folk i den virkelige verden…

Lykken er å finne sammen med en som er like merkelig som en selv.

Og det er ikke engang sikkert at møte med ekte mennesker i real life er å foretrekke. Alltid. For meg. For jeg har ikke energi til det. Og andre mennesker har ofte det driv at de skal gjøre noe, hele tiden. Det skal skje noe. Hele tiden. Det holder ikke jeg til. Facebook maser ikke. Den tillater at jeg sitter og sløver og får med meg det jeg kan, akkurat da.

 

Jeg har en facebook-venn jeg aldri har møtt: hun er venn av en annen venn som jeg heller ikke kjenner utenfor boka – men vi er medlemmer av samme forum, mener mye av det samme om mangt, og han anbefalte meg en gang å kontakte henne her fordi jeg spurte etter råd om hvordan man som nordmann kan lære seg å navigere på dansk i flatlandet..

Min nye venn-som-jeg-heller-ikke-har-møtt har – etter det jeg forstår – også et relativt hjemmebundet liv, om enn av andre grunner. Hun legger ut ting som gir meg en god latter, i alle fall et par ganger i uka, for eksempel denne, i billedform, med fin font og farget bakgrunn: You should see the shit i dont post…

Eller denne, som ikke er morsom, men som treffer gjenkjennelsens streng:

Thoughts

Det er en gave å møte folk med samme humor som en selv.

Det er også lettere å finne felleskap når man har flere mennesker å velge i. Det er ikke så mange sjakknerder i ei lita bygd.

Eller folk med sære sykdommer.

Eller mennesker som liker å hekle dorullprinsesser.

På nettet finner man likesinnede. I noen tilfeller i for stor grad, som men er i barneporno-ringer og den slags. Men det er jo ikke nettets feil at folk gjør ulovlige ting..

Uansett: jeg har alltid følt meg annerledes enn de fleste andre, og finner ikke lett tonen med så mange. Som en av mine andre facebook-venner som jeg vel strengt tatt ikke kjenner særlig godt, ”sa” forleden: lykken er å finne sammen med en som er like merkelig som en selv. Jepp. Akkurat sånn er det.

Jeg tror også at facebook senker terskelen for kontakt. Jeg ville aldri finne på å ta opp telefonene for å ringe rundt og høre om noen jeg kjenner er å treffe hvis jeg skal innom hjembygda mi en sommer. Men jeg kunne finne på å legge det ut på facebook for å høre om det er noen som biter i på det…

Facebook gir også annen verdifull informasjon. Som for eksempel at den slektningen som ikke rakk å bli ferdig med gaven hun skulle strikke til min datters konfirmasjon for ett år siden, og som hun ennå ikke har sendt, hun strikker, syr og baker så det ryker av fletta på henne. På spørsmål om hun ikke er redd for å ta på seg for mye, sier hun at det går fint, bare man prioriterer. Så vet vi det. Og også hvordan vi skal prioritere når de skal ha konfirmasjon om noen år.

Da vi skulle til Paris, spurte jeg etter tips om ting å se, og ble på den måten oppmerksom på Orangeriet – der Monets berømte vannliljer henger i flere rom. Et fan-tas-tisk sted som vi kanskje hadde hastet forbi hvis ikke en fjern venn hadde tipset om det på facebook.

Monets vannliljer

Monets Vannliljer

Jeg får også informasjon om venner jeg gjerne ville møtt igjen i det virkelige livet, men som aktivt unngår meg og mitt, og som ikke svarer på meldinger før det er gått måneder. Det er mennesker jeg tidligere kunne funnet på å ringe til for å høre om vi skulle treffes når jeg er innom byen de bor i. Men siden de åpenbart ikke ønsker noe annet enn en overfladisk kontakt, lar jeg det være. Og så sparer jeg dem for å finne på en løgn for å slippe unna, og jeg sparer meg selv for sen pinlig samtale.

Når jeg ser en dame jeg kjenner litt legge ut at hun og mannen har hatt bare den beste weekend ever på spa-hotell, så tenker jeg at jeg håper de har fått tatt litt hull på byllen med ekteskapsproblemer og tatt et skritt bort fra den truende skilsmissen.

Selvsagt er det folk som skryter. Av ferier, og biler og vellykkede liv. De samme menneskene skryter også hvis du møter dem i det virkelige livet. Jeg ignorerer det på facebook, som jeg gjør det ellers.

Og mange ganger ser jeg et annet bilde enn skryt bak se-hvor-vellykket-vi-er-poster. For eksempel, når jeg ser en dame jeg kjenner litt legge ut at hun og mannen har hatt bare den beste weekend ever på spa-hotell. Så tenker jeg at jeg håper de har fått tatt litt hull på byllen med ekteskapsproblemer og tatt et skritt bort fra den truende skilsmissen.

Og når noen jeg vet har problemer med å gå, legger ut bilder fra en tur med himmel og trær, da vet jeg hvor fantastisk det kan være å komme seg ut en tur når man soner med sykdommens fotlenker, uansett hvor liten turen ser ut for alle andre.

Eller når jeg ser at noen som jeg vet har en aldeles elendig økonomi, har gjort noe eller kjøpt seg noe som de er stolte av – da tenker jeg at så flott at de har kunnet ta seg råd til det – det var godt for dem!

Jeg har ikke tid til å lese mange aviser hver dag, men facebook hjelper meg faktisk ofte til å finne fram til artikler som jeg synes er viktig å få lest. For eksempel var det der jeg fikk tips om en ny anbefaling fra Sundhedsstyrelsen her i Danmark ved behandling av lavt stoffskifte. Den artikkelen gjorde at jeg kunne be legen min om en vurdering av behandlingen min. Og det er jo ikke det dummeste.

Jeg har ikke tid til å lese mange aviser hver dag, men facebook hjelper meg faktisk ofte til å finne fram til artikler som jeg synes er viktig å få lest. For eksempel var det der jeg fikk tips om en ny anbefaling fra Sundhedsstyrelsen her i Danmark ved behandling av lavt stoffskifte. Den artikkelen gjorde at jeg kunne be legen min om en vurdering av behandlingen min. Og det er jo ikke det dummeste.

Så jeg har glede av facebook. Jeg liker fenomenet, til og med. Selv om det altså er dypt utrendy. Men så har jeg heller aldri vært særlig moderne eller in… Og på facebook kan jeg noen ganger finne et felleskap av andre, utrendy, kjedelige mennesker med sær humor og merkelige interesser.

Også selv om det ikke blir til de dype, filosofiske samtalene. De er det for øvrig vanskelig å få i stand i virkelige møter med virkelige mennesker, også: Lett og lysting skal det (gjerne)være! Blir det for alvorlig begynner blikkene lett å flakke, også utenfor boka.

Så får vi heller bare blafre forbi bilder som dette: Venner, shutterstock_219191122

Legg igjen en kommentar