Hvordan får man barn til å ønske å ta ansvar? Svar: de lærer i den skolen de går…

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

I et menings-innlegg i Aftenposten debatteres belønningstyranniet i barneoppdragelsen. I en av kommentarene spørres det: hvordan får man barna til å ønske å ta ansvar? Og svaret er etter min mening i alle fall ikke med belønninger, som lommepenger eller premier, slik noen er inne på. Men jeg vet hva som har virket hjemme hos oss.

Jeg tenker at man oppnår at barna ønsker å hjelpe til ved å opptre som ekte mennesker overfor dem, ikke som servicepersonale. Hvis man høflig ber 10-åringen om hjelp til å bære inn varer fra bilen og sette tømme oppvaskmaskina, og får svaret: gidder ikke, så vil et mulig svar være: greit, men hvis jeg skal gjøre alt her, er det ikke sikkert jeg rekker å kjøre deg på fotball/hockey/ballett i kveld, og det er i hvert fall tvilsomt om jeg gidder. Så du får ringe Thea og Pål og be dem ordne med kjøring i dag.

Foreldre skal være mennesker i en relasjon – de skal ikke være pedagogisk riktig servicepersonell.

Måten man ber om ting på er viktig: hvis man formidler til barnet at man har behov for hjelp fra det, er det forbausende ofte også interessert i å hjelpe. Det er vel menneskelig å ønske å være til nytte.. det er noe som er felles for små og store mennesker…

Eller man kan si: Kan du hjelpe meg med maten og dekking av bord, så rekker jeg også å bli ferdig til filmen begynner? Her vil ”belønningen” være at man kan gjøre noe sammen etterpå. Samt gleden av å være viktig, være del av et fellesskap. Den belønningen skal man ikke undervurdere…

Hvis barnet vil at man skal spille et spill, eller leke eller bygge lego, kan svaret være: det vil jeg da gjerne, men jeg må få dette arbeidet unna først. Kan du hjelpe meg, så går det fortere?

Hvis min mann ber meg om hjelp til noe sier jeg vanligvis:

  • Ja, så snart jeg er ferdig her.
  • Ja, jeg har tid i ettermiddag. Eller bare:
  • Ja, selvfølgelig.

stovsugerhjelpNår jeg ber han om hjelp, forventer jeg et lignende svar. Hvis han plutselig gjør seg vrang og ikke gidder hjelpe meg, vil jeg nok ikke være like mye på tilbudssiden neste gang han spør.

På samme måte er det med barn, selv om overgangen selvsagt er mer glidende: overfor barn har de voksen alltid ansvar for kommunikasjonen, og de har ansvar for sikkerhet og sosiale rammer. Små barn tar de voksne fullstendig ansvar for – og de bidrar ikke med mye annet enn å være dekorative, og gi mening til livene våre (i alle fall til mitt), spre glede (og noen ganger fortvilelse).

Men gradvis vokser de til, og kan ta mer ansvar for både det ene og det andre. De bør ta mer ansvar for det ene og det andre: de skal jo vokse opp til å bli voksne mennesker, med egne barn de skal ta omsorg og ansvar for en dag, samt sette grenser for. Hvor skulle de lære det, om ikke av sine egne foreldre?

Ros

Ros er et fenomen som kan misbrukes, som det meste annet: hvis man bruker det som belønning, går det inflasjon i det, som i annen belønning, og det skal være mer og mer for å tilfredsstille.

Men hvis man bruker ros som ekte tilbakemeldinger i en tilstedeværende relasjon, så fungerer det utmerket:

  • Tusen takk for at du tok av bordet og satt i maskina, for i dag er jeg ekstra trøtt etter jobben.
  • Åh, jeg er så glad for at du hjalp meg med å brette klevasken, så ble jeg ferdig før jeg skulle på foreldremøte.
  • Så mye hyggeligere det var å lage mat i dag, da du hjalp til – og jeg slapp stå alene på kjøkkenet!

Hvordan håndtere klaging?

Man skal ikke finne seg i alt – det er en viktig del av det å være menneske og opptre som et sådant overfor barna. Hvis min datter klaget på maten jeg hadde laget, kunne jeg f.eks si:

  • Jeg har brukt mer enn en halv time på å lage denne middagen, og jeg har lagt arbeid og krefter i å lage mat som er god for deg så du kan holde deg sunn og frisk. Det er helt greit for meg om du ikke liker den, og det har du også lov til å si, en gang. Så holder du det for deg selv og spiser, eller lar det være. Men det blir ikke annen mat før neste måltid. (I parentes bemerket: jeg laget aldri mat hun hatet og tvang henne til å spise. Enkelte retter er det greit å slippe, men surking over all fisk vil jeg bare ikke høre).

En annen variant, til større barn, vil kunne være:

  • Jeg har ikke brukt en masse tid på å lage mat for å høre på en masse klaging, så vennligst klapp igjen. Den som ikke liker maten min, er velkommen til å overta matlagingen fremover. Men jeg minner om at pizza og pannekaker er ikke hverdagsmiddag fordi vi også skal ta vare på helsa vår.

Sinne og frustrasjon

Mange lever også i den villfarelsen at det er feil – eller til og med farlig å bli sint på barna. Det er jeg dypt uenig i. Sinne er for det første en naturlig følelse, og igjen: hvis ikke barna lærer å oppleve sinne som en naturlig del av livet hjemme – hvor skal de så lære det?

Og la oss bare innrømme det, først som sist – noen ganger driver barna oss til vannvidd: de gjør oss rasende sint. Eller sagt på en annen måte – min datter kan få meg til å tenne på alle plugger (så snakker jeg bare om meg selv). Og jeg tror faktisk det har vær meget gunstig for hennes oppdragelse å oppleve dette fordi:

  • Det gir henne erfaring med at det finnes grenser for hvor langt det er lurt å presse andre mennesker.
  • Verden går ikke i stykker hvis man blir sint. Heller ikke om man sier ting man ikke helt mener i kampens hete. Man kan nemlig reparere ting, man kan si unnskyld, man kan ta seg inn. Vel og merke hvis man ikke går for langt: hvis man enten tyr til vold eller blir så fra seg at man skremmer barnet fra vett og sans, er det nok ikke så lett å rydde opp, sånn i en håndvending. Men godt, gammeldags sinne har ingen tatt skade av. Tvert i mot: man bør jo være i stand til å møte sinne hos andre for ikke å bli en engstelig sjel der ute i den store verden. Og man behøver å se at sinne ikke er farlig hos mor og far – for å bli i stand til å romme og uttrykke denne følelsen på fornuftig vis selv. Etter hvert.

Kort oppsummert lærer barna i den skolen de går:

  • Hvis man takker dem oppriktig når de gjør noe godt, så lærer de både å bidra og å takke.
  • Hvis man ber om unnskyldning når man selv har gjort noe dumt, lærer de både å tilgi – og å be om unnskyldning.
  • Hvis man uttrykker sitt behov for hjelp, vil barn ofte ønske å gi hjelp. Og de vil lære at det er slik man ber om støtte: ikke ved å rulle seg på gulvet og ilskrike eller mase, nappe en i ermet og surke fra en lang hengeleppe.
  • Hvis man uttrykker sine følelser – som sinne og frustrasjon når relasjonen skurrer, og glede når det går så det ljomer – så vil barna lære å gjenkjenne, romme og uttrykke de ulike menneskelige følelsene, positive som negative.

Og det vil de takke deg for en dag i fremtiden – når de selv skal prøve å få et forhold til å fungere.

Først med en kjæreste. Senere kanskje med egne småtroll.

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

1 kommentar

  1. Ragnhild von Harling Lien

    Så hjertens enig!