Hvor var jeg lykkeligst?

I Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (norsk nobelprisvinner i litteratur), sier Erlend Nicolaussønn et sted: hvis Gud spør meg når jeg en gang skal dø og kommer til himmelen – hvor var du lykkeligst Erlend Nicolaussønn? Så vil jeg svare: jeg vet ikke hvor jeg var, Herre, men jeg vet jeg var med Kristin Lavransdatter.

Jeg har mange ganger tenkt på det samme – når/hvor var jeg lykkeligst? Selv om det antagelig høres ut som en klisjé er min datter er min største glede i livet. Så jeg vil nok si at jeg var lykkeligst en gang sammen med henne.

Jeg var lykkeligst når en stille tilfredshet senket seg over en helt vanlig dag med krav som var oppnåelige, også for en gammel, ung, krok som meg.

Men når jeg ser på bilder fra noen år tilbake, fra barnefødselsdager og begivenheter, så undrer det meg alltid hvor normalt alle ting ser ut.

Det vises ikke på bildene at jeg talte ned minuttene frem til det skulle være over – til jeg kunne falle sammen på sofaen.

Det vises ikke at all lyden fra barna og de voksnes høye stemmer (for at de skal nå gjennom den massive lydmuren fra barna) – at alt sammen holdt på å få hodet mitt til å eksplodere. At hjernen fyltes opp med ull, og fikk satt en effektiv stopp for all tankevirksomhet.

Jul. Bilde tatt av Bruno Aamo

Høytider var også alltid nervepirrende før: hva hvis jeg blir liggende på julaften, og ikke klarer åpne pakker med 4-åringen? Å ligge en vanlig tirsdag venner man seg til, men det er ikke så OK å forsvinne inn i tåka når det teller litt mer.

Og ferier: jeg ser bilder av meg der jeg sitter på stranda med barnet, leker og bygger sandslott. Og jeg husker hvor vondt alt gjorde: gå i sanden, der smertedyret river og sliter i hele systemet for hvert skritt der man siger ned i det porøse underlaget og skal sparke fra for videre marsj uten noe som gir motstand.

Å komme seg opp fra sanden når man har vært med på leken litt.

Komme seg opp og ned av solsenga.. Angsten lurende i bakgrunnen: hva om jeg blir så dårlig at jeg må ligge på hotellrommet – hva så? Hvem skal ta seg av henne, leke med henne – så hun får en følelse av ferie?

Det meste jeg har opplevd har vært gjennom en tåke av smerter, svimmelhet, kvalme og generelt ubehag. Jeg har smilt og spilt normal og prøvd å klore meg fast i bordplata etter beste evne.

Så hvor var jeg lykkelig? Hvor var jeg lykkeligst?

Tulipaner

Tulipaner. Bilde tatt av Bruno Aamo

Jeg var lykkeligst på de helt vanlige dagene der smertedyret trakk seg tilbake til en krok og lot meg i fred noen timer. Der det var varmt nok ute til at også min stive, frosne kropp kunne være der noen timer. Når det var en blomst å lukte på, nær nok trappa til at jeg kunne nå den med nese og øyne. Nå jeg klarte å si ”ja” og faktisk være med på i alle fall noen av de aktiviteter jentungen ville ha meg med på.

Når en stille tilfredshet senket seg over en helt vanlig dag med krav som var oppnåelige, også for en gammel, ung, krok som meg.

Da var jeg lykkeligst.

Men det har også vært andre gleder. Sene lørdagskvelder, og noen ganger netter, for en mannsalder siden – der min mann og jeg i begynnelsen av vårt forhold så den korte nordnorske natten gli forbi og bli til tidlig, tidlig morgen for eksempel en påskenatt i april.. Bare oss to, eller sammen med noen få venner, så det ikke ble for påtrengende mye lyd.

Vintermorgen

Vintermorgen. Bilde tatt av Bruno Aamo

Med god vin i glasset og lange, dype, filosofiske samtaler.

Vinens smertestillende effekt, sammen med følelsen av samhørighet, kontakt, nærhet.

Natten smuldret bort mellom de filosofiske implikasjonene, diskusjonens bølger, den intellektuelle spenningen, kroppen som lot meg i fred en stakket stund.

Da var jeg lykkeligst.

 

Legg igjen en kommentar