Generasjon prestasjon: som man reder så ligger man

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Debattinlegg i VG i dag: Generasjon prestasjon: som man reder så ligger man. Kommentar til Hanne Skartveits kronikk: Det tause opprøret

 

Teksten foreligger også her:

I en kronikk i VG tematiseres ungdommens manglende opprør mot foreldrene – foreldre som bare ønsker at barna skal bli lykkelige:

”Det er ikke lenger nok å få seg en jobb og brødfø en familie. Nå ønsker foreldre mest av alt at barna skal bli lykkelige. Det er litt av et krav å stille. For hva skal unge mennesker gjøre for å leve opp til det?”

Dette fremstår bare som underlig – hvis foreldrene faktisk ønsker at barna skal bli lykkelige – så er det vel likegyldig om de velger en utdanning som snekker, eller om de får toppkarakterer og kommer inn på legestudiet? Om poden velger å kjøpe et småbruk med geiter, eller blir menneskerettighetsadvokat?

Så hvorfor føler disse unge menneskene et slikt voldsomt indre press om å lykkes, når foreldrene angivelig bare ønsker at de skal være lykkelige?

 

Ros-kulturen

Jeg tror ros-kulturen har mye av skylda. Den ros-kulturen som fremhver prestasjon i stedet for person og relasjon:

  • så flink du er til å spille fotball i stedet for så gøy det så ut da du spilte i sted.
  • så fint legohus du har bygget, i stedet for: det var morsomt å bygge lego sammen med deg
  • for en flott kake du har bakt, i stedet for så hyggelig vi hadde det på kjøkkenet da vi bakte.

For hvem sier at kaka blir flott? Man kan vel ha en like fin stund sammen for det.. Hvis man senker skuldrene og kravene litt, så blir det lettere å takle nederlag som ikke engang behøver å være nederlag. Jeg pleier si at jeg lager ikke pene kaker, bare god kaker. Det senker ambisjonsnivået radikalt når det gjelder konditorbiten av kakabaksten. Og gir oss mange gode opplevelser – som ikke er så pene, men hvem bryr seg?

Mange, kan det høres ut som – for lykke er visst fortsatt synonymt med hvordan man fremstår, den gode, gamle fasaden. Litt som ny vin i gamle flasker..?

 

Prestasjon eller person?

Det er jo heller ikke sikkert poden er særlig god i fotball, når sannheten en gang skal fram… spørsmålet er: gjør det noe – hvis han har det moro? Og sånn ser det ut: det gjør noe – for han har lært at kun hvis han er flink kan han være verdt noe, være glad.

 Jeg lager ikke pene kaker, bare god kaker.

Og når barna har sluttet å bygge lego, og bake kake med mor – fordi de er begynt på videregående skole og har det alt for travelt, da kommer bomerangen tilbake. Hva har vi lært barna å fokusere på: prestasjon eller person?

De fleste foreldre vil vel at barna deres også skal lykkes, jeg innrømmer i alle fall det glatt for egen del: jeg vil gjerne at min datter skal lykkes. Spørsmålet blir så:

 

Hva skal til for at jeg synes at hun har lykkes?

  • hvis hun klarer å gjennomføre en utdanning til en jobb hun kan trives med – selv om den også har sider som ikke er fantastiske, hver dag.
  • hvis hun finner en partner av et fritt valgt kjønn som hun kan leve sammen – selv om ikke alle dager er like gode, og de skal arbeide for å holde på lykken.
  • hvis hun får minst et av de barna hun ønsker seg.
  • hvis hun får råd til å kjøpe et anstendig sted å bo i et anstendig område.
  • hvis hun også har råd til litt ferier og fritidsaktiviteter når hus og regninger er betalt.
  • hvis hun har beholdt evnen til å gjøre ingenting noen timer av noen dager med jevne mellomrom: la tiden flyte forbi – det haster ikke, det er søndag eller det er ferie.

Så har hun lykkes slik jeg ser det. Helt uavhengig om hun har en topptrent kropp, et rikmannshus i det riktige strøket, en (altfor) dyr bil eller en statusjobb.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

3 kommentarer

  1. Tor Bruheim

    Hei Vigdis. Takk for en fin og meget viktig skrevet tema. Jeg vil legge til et fenomen jeg selv har observert de siste 10-12 årene. Det er Idol og andre musikk konkurranser der du ser gråtende ungdom få livet sitt ødelagt (tilsynelatende for en kortere periode av sitt liv). Måten Idol X-faktor og lignende programmer har lagt til rette er jo friere til ære og berømmelse over natta. Også enkelte bloggere har lyktes, og vil være en fristelse for rask ære og berømmelse. Mitt spørsmål til deg er: Hvorfor tror du ungdommen tilsynelatende trenger denne berømmelsen? Er det så enkelt at svaret er overdrevet ros?

    • Vigdis Lysne

      Jeg tror ekte lykke kommer fra at man «hviler i seg selv» for å i det med en platthet: at man lærer seg å arbeide hardt, men er fornøyd når man har gjort sitt beste. At man er fornøyd med den man nå engang er. Dette tror jeg vokser frem hvis man systematisk får tilbakemeldinger på sin person: at man er hyggelig å være sammen med. At noen ser fram til neste gang man skal møtes. At man er viktig for det man ER – ikke det man gjør.

      Det er glidende overganger, selvsagt: vi vil jo f.eks gjerne at barna skal hjelpe til hjemme

      Men en måte er å tilbakemelde på hva denne hjelpen gjør for og med deg, i stedet for at barnet er «flink» når det rydder oppvask, kan man si noe personlig: jeg er så glad for at du hjalp meg med det, for jeg har hatt en så travel dag og gleder meg til å kunne sette meg å hvile litt.

      Motsatt tror jeg vi oppdrar mennesker som blir for opptatt av overfladiske ting hvis de hele tiden møtes med «flinkhetsros». Det er jo en spiral som hele tiden skal toppes, er det ikke? Vinner man Idol, er vel ikke det flinkt nok etter et år – da skal man vel ha platkontrakt for å være vellykket nok? Og en plate er vel ikke nok – eller dårlige salgstall… Lene Marlins kronikk nylig dekker vel opp det meste av den der… Mitt svar på den ser du her.

      Forstår du hvor jeg vil hen?

      • Tor Bruheim

        Ja jeg forstår hvor du vil hen. Takk for godt svar. Du har en god innsikt som jeg håper når ut.