Forakt trumfer respekt

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Edgar_Degas_La_famille_Bellelli

Et utsnitt av Edgar Degas: La famille Bellelli.

Hat og kjærlighet kan noen ganger gå hånd i hånd.

Men forakt er uforenelig med positive følelser. Og det har ”vaksinerende effekt” – forakt føles i relasjonen, og ugyldiggjør tilløp til respekt i lang tid.

Jeg tror det er fordi forakt er så grunnleggende.

Irritasjon og sinne er som oftest situasjonsbestemt og omfatter enkelte egenskaper ved en person – det er rikelig plass i en relasjon til å gi og motta respekt, være glad i, se opp til etc – i tillegg til irritamentene.

Forakt er noe annet. Man kan ikke forakte litt av en person: en karakteregenskap, en uvane han eller hun har. Forakt er altomfattende, og ødeleggende. Om ikke det ødelegger alt for alltid, så i alle fall for lang tid.

Forakt uttrykkes ofte subtilt: gjennom stemmen – å herre guuud..! Gjennom himling med øyne. Gjennom snøft og lattersnøft. Det er vanskelig å ta hull på – siden det å uttrykke denne følelsen faktisk ligner veldig på en hersketeknikk.

Hva skal man svare til et foraktelig snøft?

Var det virkelig forakt i snøftet, eller er den andre i ferd med å bli forkjølet..?

Du vet svaret, selvsagt – forakten ligger som oftest tykk i lufta. Men innrømmer den andre det? Eller er det deg det er (blir) noe i veien med – sånn videre i diskusjonen..?

En ting man kan gjøre når man opplever den slags, er å prøve å røyke spøkelsene ut av skapene og ut i fritt lende. Si for eksempel: det høres ut som om du synes det er veldig dumt det jeg sier..? En saklig uenighet er jo greit nok å takle – man behøver ikke være enig i alt. Men diskusjoner som punkteres med et å herre guuud..! eller noen av de andre ”virkemidlene ”er besværlige. Man sitter igjen maktesløs, med en ubehagelig følelse, dypt inne i det private.

Men uten stort å si.

Hvis den andre mener at det jeg sier eller gjør er syltende idiotisk, er han jo i sin fulle rett til det. Men har han eller hun rett til å forakte meg fordi jeg mener noe annet? Fordi jeg har en annen opplevelse av verden? Fordi jeg har et annet syn på noe som er skjedd?

Ingen liker å bli snakket til som en unge. Ikke engang barn. Spesielt ikke barn, for de er maktesløse mot det – de kan ikke forsvare seg.

Jeg mener, nei. Man har ikke rett til å forakte andre mennesker med mindre de har gjort noe veldig, veldig forferdelig. Og det er sjelden situasjonen i de daglige relasjonene våre.

Unge mennesker som er i ferd med å bli voksne er spesielt følsomme for nedlatenhet og forakt. De begynner å få kontroll på en del ting, og blir mer og mer selvstendig. Da er det provoserende å bli snakket til som om man fortsatt er et barn. Og det er forferdelig påtrengende å bli utsatt for forakt: den nedvurderer. Ødelegger det (kanskje) spinkle grunnlaget av selvstendighet.

Men ungdom behøver også ofte å øve seg på å uttrykke sin missnøye på en annen måte enn gjennom rullende øyne, snøft og slamrende dører. De trenger hjelp til å lære å sette ord på det som oppleves vanskelig – klart og tydelig, uten foraktens mange hersketeknikker.

Forakt trumfer respekt. Og uten respekt er det umulig å ha et likeverdig og godt samliv. Uansett alder og relasjon.

Og som med alt annet: slike ting skal de gjerne lære hjemme. Og då må vi foreldre begynne med oss selv: ved å være klare og tydelige i våre uttalelser, i stedet for å komme med skjult eller dårlig skjult kritikk – eller forakt. Som en kollega sa for mange år siden: den beste måten å forandre noe på er å begynne med seg selv.

I dette tilfellet vi det si: begynne med sin egen adferd – så kanskje smitter det over til de andre i familien. Vær klar og tydelig. Si fra når noen føles dårlig. Si klart fra når noen snakker til deg på en uakseptabel måte. Fortell hva det gjør med deg, hvordan det føles.

Når barna hører det, får de selv hjelpemiddel de kan bruke i egen kommunikasjon. Andre enn rullende øyne og dype sukk.

Og noen ganger er det også voksen der, som kan ha nytte av det du har å si. Hvis de tar det til seg.

Her er en lakmustest: hvis det du har tenkt å si bare kan sies til et barn, ikke til en voksen, så ta en ny kikk på det og se om det kan omformuleres. Ingen liker å bli snakket til som en unge. Ikke engang barn. Spesielt ikke barn, for de er maktesløse mot det – de kan ikke forsvare seg.

  • Hvis man tenker på å si til 3-åringen: nå er du ei kvisa igjen, så er det kanskje tid for en omformulering: tiden da nedvurdering var ansett som den beste oppdragelsesmetode ligger etter hvert temmelig langt tilbake i tid.
  • Eller om tenåringen (mens han hører på): han kan jo ikke engang koke opp vann..! (I så fall – hvem har sviktet sin opplærende funksjon..?)

Andre ganger er det voksen som lar sin forakt sive ut mellom ordene, slik jeg har beskrevet det i blogginnlegget Pausene i musikken. Eller det kan være voksne mennesker i din nærhet som effektivt avskjærer all kommunikasjon ved stemmebruk, mimikk og ordvalg.

Eller som viser sin forakt ved å snu seg og gå fra en samtale, kanskje mens du er midt i en setning.

Da er det på tide å sette foten ned. For forakt trumfer respekt. Og uten respekt er det umulig å ha et likeverdig og godt samliv. Uansett alder og relasjon.

 

Legg igjen en kommentar til Jan Iversen Cancel Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

6 kommentarer

    • Vigdis Lysne

      Det første steget for å kunne forandre på noe hos seg selv er å innrømme at man kan gjøre uønskede ting! Det krever som regel stort mot. Ellers hyggelig at du likte teksten. Skal nok sjekke opp boka du nevner…

  1. Trine

    Veldig bra formulert om tilsynelatende uangripelig forakt.