Et eget rom..?

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Ape i burVirginia Wolfs ønske om et eget rom har aldri appellert til meg. Det har vært kvelder da sykdommen har vært eneste selskap, og ensomheten har skrapt klørne sine mot beinhinna, og selv vinterjakka mi var for stor til å være alene i.

Likevel er ensomhetene ofte størst sammen med andre mennesker.

Å være alene er å være adskilt fra andre menneskers invadering og grafsing, synsing og fordømmelse.

 

 

Apene i dyrehaven føler neppe at de inngår i en sosial kontekst når det står folk og ser på dem gjennom gitteret. Men alene er de ikke; de er ikke for seg selv, privat – i sitt eget rom.

Å være alene er å være adskilt fra andre menneskers invadering og grafsing, synsing og fordømmelse.

Å være ensom er å mangle mulighet til å nå ut til det fellesskap som tilsynelatende er der ute mellom menneskene.

Å være ensom er å mangle mulighet til å nå ut til det fellesskap som tilsynelatende er der ute mellom menneskene.

Jeg synes ofte at den ensomhet man har alene er lettere å bære enn den man opplever sammen med andre mennesker. For det kan være en belastende øvelse å sitte i apeburet der alle kan se deg, men der du ikke selv kan nå ut til de andre.

I den japanske serien Shougun (fra 80-tallet, med Richard Chamberlain) sier den unge jenta at hun ikke har behov for noe privat fysisk rom, for alt fra de er små, lærer japanerne å være privat innover i seg selv, også selv om det er andre tilstede.

Mitt ønske har ofte vært det motsatte: at det skal kunne være mulig å nå ut fra det indre, private rommet – ut til de andre. Virkelig nå ut (eller inn) – ikke bare eksistere i ytterkanten av det fellesskap de andre ser ut til å være i.
Familie-illustration
Og nå?

Nå hender det – ikke så sjelden – at jeg føler jeg går sammen med mennesker, i en verden som oppleves som felles.

Legg igjen en kommentar