Er tenåringer «stengt for ombygging»?

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

tenåring, shutterstock_131186051For et par dager siden hørte jeg igjen den gamle morsomheten: tenåringer skulle gå med et skilt som sier: stengt for ombygging. Det humres rundt bordet. En sier: ja, det er de i alle fall helt sikkert. Jeg har selvsagt hørt vittigheten før, ledd av den også, så jeg er ikke bedre enn de andre. Det er ikke poenget. Kanskje nettopp det motsatte er poenget.

I alle fall: det som slår meg er at dette er en type stereotypi som faktisk er en fordom. Den legger kjelker i veien for et fornuftig og respektfullt møte. Og hvis du tenker over det – er denne uttalelsen vesensforskjellig fra f.eks denne: veldig så sur du er da – er du premenstruell, eller? Eller denne: han er så gammel… (at han trenger vi ikke regne med)..

For hvem liker vel å bli snakket til som at kasus? Som en hormostyrt ”bombe”? Som en utilregnelig sak som er ”stengt for ombygging”? Du blir nok i orden om noen år, skal du se lille venn. Men nå er du det ikke.

Alle tre uttalelser flytter fokus fra at en person ytrer noe – med mer eller mindre god grunn, på en mer eller mindre god måte – til hva denne personen er: tenåring, kvinne, gammel…

Men det som ytres er – nettopp – en ytring – et innlegg i livsdebatten, om du vil. Og hvis man transporterer det hele over på hormonene, så underkjenner man den retten personen har til å bli tatt på alvor. Her er en til: du er så søt når du er sint? Dette er en levning fra 50-tallet; ingen sier dette lenger, utenom på film.

For hvem liker vel å bli snakket til som at kasus? Som en hormostyrt ”bombe”? Som en utilregnelig sak som er ”stengt for ombygging”?

Du blir nok i orden om noen år, skal du se lille venn. Men nå er du det ikke.

Jeg vet godt at det ikke er ment slik. Men jeg tenker på det kinesiske ordtaket: fordommene dine roper så høyt at jeg kan ikke høre hva du sier. Det hjelper ikke å snakke om respekt og empati, hvis den ikke kommer til syne i praksis.

Sommerfugl

Sommerfugl i Randers regnskog. Bilde tatt av Sunniva Aamo.

Igjen: jeg tror ikke det er vondt ment, og jeg tror ikke folk ser hva de gjør. Og det er heller ikke noe galt i å dra en slik spøk, bare man passer på ikke å la den sive ut i sin daglige kommunikasjon.

Jeg mener: man er den man er. Det er jo opplagt – ingen dyp filosofi, dette. Men likevel. Det innebærer at hvis det man er, er en 14-åring som ruller med øynene og trekker seg bort, så er det det man er. Her og nå. Så må man kanskje veilede tenåringen i hvordan man kommuniserer: rullende øyne, stønn og snøft får dialogpartneren til å føle seg ubekvem.

Det finnes bedre måter å formulere sin misnøye – for eksempel ved å uttrykke det man mener med ord: mamma! det irriterer meg når du stryker meg over håret som om jeg er ei lita jente ennå. OK, så kan man jo slutt med det i offentlighet – så kan det jo hende det ikke er like uvelkomment i privaten. Eller kanskje er det det – det får man jo så bare finne ut.

Jeg husker ennå den gangen min datter var lei seg og sint, gråt – fordi hun ikke fikk lov til noe hun gjerne ville; men hun ville ikke ha min trøst. Jeg tilbød som alltid en klem: at hun kunne søke havn i mammas fang. Og for første gang snudde hun seg bort. Det var et skille. (Et av de) første skritt bort fra den totale omsorg. Det er slik det skal være, og selv om det var trist, gjorde det meg også glad. Et barn som vokser opp til å bli mer og mer selvstendig er vel alle normale foreldres håp og ønske.

Og kanskje er tenåringens ”stengt for ombygging” et lignende skritt bort fra mor og far. Kanskje behøver de å gå litt inn i seg selv for å finne ut hvem den sommerfuglen er som skal komme ut av tenåringspuppen i den andre enden.

Kinesisk ordtak: fordommene dine roper så høyt at jeg kan ikke høre hva du sier.

Mitt poeng er bare at jeg tror de voksne bidrar minst like mye til avstengningen. Hvis man møter de unge med respekt og forventning om en fornuftig adferd – og med litt slingringsmonn for feiltrinn, da behøver ikke skottene være like tette for at sommerfuglen skal kunne utvikle seg.

Hvis det er plass til å være den en er – også som tenåring – så behøver man kanskje ikke stenge verden like mye ute?

 

Legg igjen en kommentar til Maria Jørgensen Cancel Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

8 kommentarer

  1. Jeg tror den sætning blev så populær, fordi vi som forældre følte afmagt overfor det, vi ikke forstod omkring vores teenagers nye adfærd.
    Jeg er blevet mere og mere overbevist om at, hvis vi har et godt forhold bygget op til vores børn mens de er små, så vil vi også kunne holde kontakten til vores teenagere. Et kæmpeproblem er at kronisk søvnmangel hos teenageårene giver psykiske problemer, som lukkethed og surhed og raseri.
    Alle de nye hormoners indtog giver også stor følelsesmæssig ubalance og den omstillingsprocess er nemmere at favne, hvis man anerkender det også. Både ung og voksen.

    • Vigdis Lysne

      Jeg er enig med deg i alle dine points her: der er en grund for at dette uddtrykket er blevet populært – som det er en grund for at klichéer bliver klichéer, og mundheld bliver mundheld.

      Men det er ligevel en god ide at reflektere over de ord man bruger – de kan dække over holdninger man kan have nytte av at tage fat i…

      Enig også i at søvnmangel er er stort problem mange gange: da min datter nylig var på skoletur med klassen på Færøerne, oplevde de at de unge der over gik i seng flere timer efter det den danske klasse var vant med. Så her spiller nok kultur og vaner også ind. Men det er jo ikke godt at sove for lidt, for nogen. Det giver også markante udslag på IQ-tests allerede efter få nætter hvis man berøves for søvn.

      Og også enig i det sidste: at erkjende de faktiske ting man står ovenfor, gør det meget, meget enklere at tale om det og finde en konstruktiv måde at komme gennem det på.

  2. Aase

    På en måte er jeg veldig enig. På en annen måte kan det være greit å ha i mente at det er ganske vanlig at tenåringer sier at du er teit og skjønner ingen ting. Det er ganske vanlig at tenåringer synes at en sak som for oss virker som en bagatell (en kvise på feil sted for eksempel) kan oppleves som en katastrofe akkurat den dagen. Har man det i mente kan man kanskje selv la være å være bli skikkelig lei oss fordi vi ofte får slengt etter oss at vi er dum. Vi kan også la være å si «Herregud, en kvise er da ikke noe å ta sånn på vei for», men møte dem der de er i stedet for der vi synes de burde være. Selvsagt kan man forklare at det ikke er hyggelig å kalle folk dum, slamre med dørene og himle oppgitt med øynene, men siden de fleste foreldre (i alle fall jeg) ikke er mer enn mennesker kan det være en god trøst i å tenke at når hormonene raser (for deg gjør de, faktisk), er det mer normalt å slite med humør og døgnrytme, og man legger inn litt slakk både for seg selv og dem. Løsrivelser er vondt, både for den som går og den som blir igjen, men det er en viktig og riktig del av barneoppdragelsen. Siden vi ikke er roboter er det likevel godt å finne trøst i at du ikke er den eneste superteite mammaen i gaten, og at du høyst sannsynlig ikke vil være like teit om et års tid. Og jeg finner faktisk selv litt trøst i min overgangsalder når jeg blir uforklarlig sur og utrivelig, og tenker, joda, det går nok over, dette er meg nå, men ikke nødvendigvis meg bestandig. Dette er ikke til hinder for å møte både tenåringer og kvinner (og menn!) i overgangsalderen med respekt.

    • Vigdis Lysne

      Tenker på to ting. Mark Twain som engang skal ha sagt: «Da jeg var 14, sluttet jeg å snakke med faren min, og begynte ikke igjen før jeg var blitt 21. Du verden så mye den mannen hadde skjønt på de 7 årene..!»

      Og det jeg pleide svare når datteren min var liten og kalte meg «dumme mamma»: «det står i stillingsinstruksen til mammaer at de skal være dumme av og til.»

      Og: fint med respekt i retur når hormonene raser i andre kropper enn de unge, også.

      Så ble det 3 ting.

  3. Ragnhild von Harling Lien

    Jeg er fullstendig og komplett enig med deg.
    Vi har to tenåringsjenter i hus, og de er absolutt ikke stengt for ombygging.

    De har sine episoder der vi foreldre kan fortvile litt, men for det aller meste er de skjønne og gode jenter, som løsriver seg sakte men sikkert.

    Det er så spennende å få lov til å se jentene mine vokse og bli mer og mer modne og reflekterte.

    • Vigdis Lysne

      Ja, og det ville jo være litt sørgelig hvis de ble tor kopier av oss foreldre..? Hvor god jobb har vi da gjort?

      Nei, vi må godta at de tar sine egne valg, selv om vi ikke alltid er like enig.

  4. Samme argument er nettopp blitt brukt mot Hadia Tajik. Noen har nylig sagt at hun er vel den føste norske statsråd som noen sinne er blitt kritisert for hva han/hun er (kvinne, muslim, mørkhudet), ikke for hva hun sier eller gjør. Kritikk må rettes mot ytringer og holdninger, ikke tilfeldige egenskaper som alder, kjønn, hudfarve, rase eller religion.