Er skam bare negativt? Et innlegg i mobbedebatten.

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Hører på Nrk Ekko om Villemo som er blitt utsatt for mobbing, og der skolen ikke legger seg veldig hardt i selen for å rydde opp, hvis man kan si det sånn.. Dette er jo også gammelt nytt: når det oppstår problemer, henvises det gjerne fra skolens side om at de følger et eller annet program, f.eks Zero, og at de har nulltoleranse for mobbing og plaging. Og logikken synes å være at – når man ”har zero” på skolen, da er det heller ingen mobbing der.

Men som man sier i politikken: fremtiden skapes, den vedtas ikke. Man kan heller ikke vedta at det ikke er mobbing på en skole. Man må sørge for at det ikke er mobbing på en skole.

Da vår (noe kortvokste) datter ble møtt første skoledag i 4. klasse med bemerkningen: ”jøss, har du krympa enda mer i sommerferien”, ble dette forklart med at det naturligvis bare var ment som en spøk. Intet annet. Men dette var ikke noen enestående episode. Læreren (som ellers gjorde en god jobb) meldte tilbake at hun hadde snakket med de involverte på en sånn måte at ingen følte seg ille til mode.

Hun syntes åpenbart det var den riktige måten å gjøre det på. For det var jo ikke mobbing, intet problem, bare en spøk..

Og slik kan faktisk mobbing omdefineres til å bli en spøkefull bemerkning.

I et annet oppslag om mobbing som stod i avisene nylig sier mobberen fra 20 år tilbake: jeg forstod ikke hva vi gjorde, jeg skjønte ikke hva vi utsatte deg for.

På den skolen fantes heller ikke mobbing, sier mobbeofferet – det var definert som godlynt erting, alt sammen. Så mobberen forstod ikke at det å få jakka si skåret opp gjentatte ganger, og bli truet med å få fingrene knekket mens mobben stod om kring (bokstavelig talt) og ropte ”blod” – at det var vondt og vanskelig. Og skolen definerte det som hyggelig, normalt samliv mellom barn.

Nøkkelen ligger her: hvis noen gjør noe uakseptabelt, så må noen andre formidle dette til vedkommende. For barn som fortsatt er under veiledning av foresatte, vil det være foreldre og lærere som skal formidle den slags. Og da er det ikke godt nok å si ifra på en så tannløs måte at den som har gjort noe som er riv ruskende galt ikke føler seg ille til mote!

Vår datter fikk aldri jakkene sine skåret opp eller fingeren forsøkt knekt. De hadde ikke facebook, så hun ble ikke klippet bort fra bilder som ble lagt ut eller fjernet fra den virtuelle vennelista. Men hun ble glemt ved fødselsdagsinvitasjoner (selv om den andre jenta hadde vært hos oss i fødselsdag 2 uker tidligere). Og til slutt hadde hun ingen å leke med på skolen, hun ble ikke inviteret med hjem på ettermiddag, og det passet aldri når hun inviterte «vennene» med hjem.

Ettersom skolen var så opptatt av at ingen skulle føle seg ille til mote, ble det vår datter som ble mere og mere isolert og fikk det mindre og mindre godt på skolen. For det er et valg vi voksne må ta i slike saker: hvem er det viktigst ikke føler seg ille til mote? Hvem skal unngå å føle skam? Mobberen eller offeret?

I vår sak valgte skolen å ta mest vare på mobberen. Jeg tror nok dette i det lange løp var mest negativt for mobberen/mobberne. De gikk glipp av en sjanse til å lære noe om hvordan man oppfører seg i forholdet til andre mennesker.

Vår datter kom greit ut av det. Hun lærte seg at man skal ikke finne seg i hva som helst – og at man skal sette foten ned lenge før det kommer til knekte finger. Og at man gjør det som skal til for å få det OK. Kort sagt flyttet vi henne til en annen skole der hun falt fint til ro, fikk venner og trivdes.

Skam/ydmykelse er en av de menneskelige grunnfølelsene (sammen med: glede, interesse/iver, forbauselse/forundring, sinne/raseri, frykt/redsel, tristhet/fortvilelse, avsmak/avsky (etter Tomkins. Kilde: Havnesköld/Mothander, 1999, s. 130). Det er således ikke noe galt i å føle skam når man har gjort noe som bryter med ens moralkodeks. Det er tvert imot naturlig, fordi det er på denne måten vi mennesker regulerer vår oppførsel mot andre mennesker: når vi har gjort noe vi skammer oss over, prøver vi å unngå det for ettertiden.

Etter min mening er det en riktig god ide å formidle, klart og tydelig, til barn (og voksne) som kommer med intendert sårende kommentarer, truer med å knekke andres fingre eller skjærer opp jakkene deres at dette går virkelig ikke an! Dette er uakseptabelt! Og jeg synes det er helt greit om vedkommende skammer seg litt, der og da. Det kan demme opp for mye større skamfølelse senere. Som den mobberen fra 20 år tilbake har i dag – når hun endelig har skjønt hva hun som ung faktisk gjorde mot sitt offer.

Det er jo fint om barna skjønner, av seg selv, hvordan de skal oppføre seg. Men det er jo ikke helt uten grunn at de har foresatte, at de har verger, frem til de er 18 år. Det er fordi vi som samfunn mener de ennå ikke helt er klar til å ta ansvar for det hele selv.

Følgelig må vi som er voksne ta det ansvaret. Særlig når det er ubehagelig.