Er leger Gud? Og: hva er en alvorlig tilstand?

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Syk, shutterstock_146647808I går var jeg hos lege, som følge med en annen person. Hun var til revmatolog, for at man skulle finne ut om den unormale trettheten hun opplever kunne ha sitt utspring i en revmatologisk lidelse.

Det hele forløp fint og sivilisert. Spørsmål ble stilt, svar ble gitt. Som begge vi på pasientsiden vel hadde sett for oss, fant de ut at det var liten sjanse for at dette var et revmatisk problem – som legen sa: det trodde hun ingenting på. Fint nok, det gjør ikke vi heller, men når endokrinologen henviser til revmatolog, så drar vi jo…

Legen opplyser om at hvis de ikke finner noe på blodprøvescreeningen, så er pasienten ute av deres hender – så er det ikke noe på deres banehalvdel, som hun sier.

Så langt så godt.

Men så opplyser legen oss videre om at hvis de ikke finner noe, så dreier det seg nok om en ”døgnrytmetilstand”. Pasienten spør hva hun mener med det, og får til svar at hun nok behøver å gå tidligere til sengs.

Og her er vi ved kjernen til et stort problem i helsevesenet. Hvis man ikke umiddelbart passer i de vanlige diagnosene er man i trøbbel. Som legen formulerte det: vår jobb er å finne ut om det er noe alvorlig som ligger til grunn for symptomene. Og jeg er helt klart med på at det er viktig: kreft er alvorlig. Revmatisme er ofte alvorlig. MS, likeså.

Men hvis man har plager som man opplever som invalidiserende – slik jeg selv hadde i 21 år før jeg fikk en diagnose – er ikke det også alvorlig? I alle fall litte grann..?

Hva med at legene burde skjønt etter maks et par år hva jeg feilte – diagnosen ME hadde hatt en nevorlogisk diagnosekode i ICD 10 (WHOs diagnosesystem) i 14 år da jeg ble syk. Er det ikke alvorlig at leger rett og slett ser bort fra, velger bort, diagnoser de ikke liker, ikke tror på?

En nevrolog jeg diskuterte med i et kommentarfelt for en tid siden, mente det var helt på sin plass at nevrologer valgte bort ME-pasienter, for som han sa: hva hvis ME egentlig ikke er en nevrologisk lidelse, hva om diagnosen er feilplassert – hvilken nytte har pasienten av å trumfe seg til å møte en nevrolog da? Og det kan man jo spørre om: jeg har som kontakt for ME-foreningen hørt temmelig mange historier om ME-pasienter som er blitt meget dårlig behandlet av nevrologer (og andre leger).

Det er ille nok at legen mener at subjektive opplevelser ikke betyr noe i diagnostiseringen – men hvis hun også avviser muligheten av at en annen spesialist kan finne noe der hun ikke finner noe, da er hun i ferd med å bevege seg litt for hurtig mot rollen som gud.

Men nevrologen synes ikke å ofre følgende så mye som en tanke: hvis nevrologene ikke ”synes” at ME-pasientene er deres – hvor skal de gå for å få hjelp? ME er jo definert som en nevrologisk lidelse – så hvem skal ta de pasientene nevrologene ikke vil ha..?

I praksis er svaret at de bare får ligge å råtne hjemme i sengene sin, bak fortrukne gardiner. De som har krefter og penger til å prøve det private tilbudet finner noen ganger hjelp. De som har pårørende som står på, likeså. De andre er fortapt. Er det slik det skal være?

Tilbake til revmatologen fra i går. Hvordan kan en revmatolog slå fast at det er en døgnrytmeforstyrrelse som ligger til grunn for en unormal tretthet – bare fordi hun ikke finner noe (som tyder på) noe revmatologisk? Og hvordan kan hun avgjøre hvor alvorlig det er – ut i fra samme? Og hva er egentlig en ”døgnrytmeforstyrrelse” – prøver hun å si at denne pasienten renner til lege når hun egentlig behøver mer søvn? Hvor sannsynlig er det? Selv kunne jeg sove 12-15 timer i døgnet og likevel føle meg mer død enn levende. Men når ikke legene fant noe – da var jeg frisk! Og samme betegnelse brukte faktisk revmatologen i går: det ser ut som du er sund og frisk! Det er ille nok at legen mener at subjektive opplevelser ikke betyr noe i diagnostiseringen – men hvis hun også avviser muligheten av at en annen spesialist kan finne noe der hun ikke finner noe, da er hun i ferd med å bevege seg litt for hurtig mot rollen som gud. Og den jobben var ikke ledig, sist jeg sjekket.

De som ikke får en diagnose er sperret inn i en venteleir a la konsentrasjonsleirene under krigen: fanget i et trøstesløst liv uten utsikt til bedring eller human behandling.

Spesialiseringen i helsevesenet er nødvendig, og et gode fordi man kan ikke vite alt om alt (med mindre man er ”alternativ” og har gått en masse kurser – sånne mennesker holder jeg meg laaangt unna..).

Det tar tid å lære et fag, så spesialisering må vi ha.Men spesialiseringen gjør det alt for lett å bare ringe inn sin banehalvdel med 2 meter høy piggtråd: de som kan komme gjennom porten ved hjelp av symptomer som passer med kriteriene for den aktuelle bane (revmatologisk lidelse, nevrologisk lidelse – som nevrologer ”liker”, vel og merke, osv) – de får oppfølging, behandling, omsorg og forståelse. Men de som ikke har en slik passerseddel blir gjerne stående og se lengtende inn gjennom gjerdet: som utestengte barn som gjerne vil inn til de andre, være med, leke, dele fellesskapet.

Eller kanskje dette bildet er bedre: de som ikke får en diagnose er sperret inn i en venteleir a la konsentrasjonsleirene under krigen: fanget i et trøstesløst liv uten utsikt til bedring eller human behandling.

Det er tungt og vanskelig nok å være syk. Hvis man i tillegg skal møtes med nedlatenhet og forakt – og mangel på oppfølging og behandling kan det bli nærmest uutholdelig.

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.