Er det ikke herlig når forskningen bekrefter det man selv alt har erfart?

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

kaffeFor en del år tilbake oppdaget jeg Koffeinets velsignelse. Siden jeg får vondt i magen av kaffe, tar jeg min sorte drikk i tablettform; Fenazon sammen med koffein – de er lett smertestillende, samt mildt oppkvikkende.

Når jeg våkner om morgenen føler jeg meg mer død enn levende, og har store vanskeligheter med å bevege meg, tenke, reagere, og jeg slipper ned ting i ett sett til kroppen er våken og i gang.

Jeg har prøvd ulike modeller: ta tablettene og prøve å tvinge meg i gang straks, eller ta tablettene og legge meg og sove en times tid til.

Men det som fungerer best – og som jeg derfor rutinemessig har gjort de siste årene er å stå opp og ta tablettene, og legge meg nedpå igjen med lyset på.

Dagen er altså begynt, sånn mentalt, men jeg er ikke begynt å ”virke”, helt ennå. I løpet av vel 20 minutter letter det fra sentrum i kroppen – det føles som om en forgiftning siver ut, og forlater skrotten langsomt.

Så står jeg opp.

Da er jeg de fleste dager i stand til å løfte føttene slik at det ikke lyder ”tsjokk, tsjokk, tsjokk” når jeg går, og jeg mister ikke ned alt fra tannkost til brødkniv, lenger.

Jeg kan også ofte gå noen meter mer, mellom hver hvilepause.

Dagen er altså igangsatt. Av mine koffein-tabletter.

Og nå er det kommet forskning som forklarer hvorfor jeg opplever det slik – hvorfor akkurat 20 minutter er ideelt tidsintervall, og hva det egentlig er som skjer i hjernen.

Dette er altså enda en ting som ikke er merkelig med hvordan jeg har det, selv om ingen leger jeg har møtt forstår hvorfor jeg behøver å starte dagen med disse tablettene (som i parentes bemerket har vært på markedet siden 50-tallet, har få bivirkninger og er av det snilleste man kan finne i apotekets hyller).

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar til Vigdis Lysne Cancel Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

1 kommentar

  1. Vigdis Lysne

    Hvis man snakker om «sjel» er vi inne i menneskets religiøse aspekt. Og det er fint nok. Sinn, eller «psyke» refererer derimot til hjernen og hjernens fysiologi og måten hjernen virker på – uten det er snakk om reduksjonisme. To norske leger har nettopp fått nobels pris i medisin etter å ha kartlagt det som populært blir kalt «hjernes GPS». Det er ikke «psyken» som på mystisk vis forteller oss hvor vi befinner oss i geografien, men hjerneceller som tegner et virtuelt kart.

    Jeg blir alltid like fornøyd når fenomener i sinnet kan forklares med molekyler eller elektriske svingninger i hjernen. Koffeineffekten kommer i denne kategori.