Ensomhet

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

er som en sult – når den har vokst seg stor nok, og vært din gjest lenge nok, setter den seg i beina, og er umulig å bli kvitt. Som en husmor som har stridd seg gjennom krigsvintre med lite og dårlig mat, så hun alltid etterpå hamstrer mat og samler og tar vare på – det kan jo komme dårlige tider…  slik føler jeg meg aldri trygg for ensomhetens lange klør. En mann jeg er glad i, verdens beste datter, noe familie, noen distanserte venner kan selvfølgelig ikke fylle det følelsesmessige stabburet slik at jeg trygt kan gå vinteren i møte.

Selvsagt ikke.

Den ensomheten som kommer i følge med mennesker er alltid verst. Det kan være for mange mennesker, eller bare de feile, de som er innstilt på en helt annen bølgelengde. Som befinner seg på en annen planet til daglig, men som av en eller annen grunn nå plutselig befinner seg i din nærhet og forventer at du forholder deg til dem. De kommer i en rekke varianter. Du har dem som forteller deg om alt de har opplevd, oppnådd, gjort og planlagt, til du ikke kan unngå å sammenligne det med det du selv har oppnådd, erfart etc, og føler deg som noe som sitter fast mellom skosålen og hundedritten. Ofte føles det som om man er utsatt for et nytt oppdragelsesregime: hvis du bare hører hvor fantastisk flott det er å klatre opp på 5 tusen meter høye topper så kommer du nok til å trene deg opp du også! Yeah, right: etter at jeg har nådd delmål 1 som er å få på alle klærne selv, på en gang, uten å hvile midt i prosessen, og delmål to som er å klare å gå 250 m for å hente posten hver dag i en hel uke.

Claude Monet: On the banks of the Sine Bennecourt

Så har du dem som fleiper. Det fines noen få som kan gjør det uten å såre, men det er en sjelden gave. Som regel føles det like følsomt som når en ungkar på 45 sier etter en (vanskelig) barnefødsel: ”var det hardt?” – henvent til faren. Det er ment så utrolig morsomt, men når man står der med keisersnittarret og fortsatt kjenner etterdønningene fra den rystelse som angsten utsatte sjelen for, faller det litt for hurtig til jorden til å gjøre den store lykken. De fleste morsomheter har man for øvrig hørt før når man har vært syk en tid. Folk fornyer seg sjelden.

Man snakker ikke om depresjon under kaffen. Eller om kreft. Og selvmordsforsøk – ja du kan jo tenke deg…

Noen spør ikke om noe. Alle i rommet vet at en av de tilstedeværende er syk, men det nevnes ikke. Hvis noen likevel tar det opp, ties det i hjel: man svarer så lite som mulig, til man kan ”gå over til sport”.

En gang i blant treffer man imidlertid den sjeldne typen som er genuint interessert i hvordan det går, og man behøver bare veksle et par setninger for å jage elefanten i rommet på dør. De som har angst for å snakke om sykdom og problemer tror gjerne at man behøver å snakke om problemer hele tiden. Slik er det ikke.Hvis manbare gir dem bittelitt plass, er det ofte nok. Så enkelt og så vanskelig er det.

I bok 4 går det på et tidspunkt opp for Harry Potter at han aldri har spurt Neville hva som skjedde med foreldrene hans, selv om han – som alle andre – vet at Neville bor sammen med bestemoren sin. Til Harrys fordel kan sies at han i alle fall hadde anstendighet til å skamme seg over å ha oversett vennen på denne måten i alle år. Det er enda en ting han ikke har til felles med mange vanlige mennesker.

Legg igjen en kommentar