En talende dialog – fra karateleir

2 på karateleir

To på karateleir

Vi er på karateleir – det er en av de mer absurde ting for en ME-pasient å finne på, men jeg gjør nå engang sånne ting. Antagelig et utslag av at jeg aldri har godtatt at «syk» skal være min identitet.

Så. Vi er altså på karateleir: min datter, min mann og jeg selv. Det er dag 2, det er morgen. Tidlig morgen: klokka er 7.55 og det er tyve minutter siden alarmen varslet meg om å stå opp, slepe med meg bena over gulvet for å ta dagens første medisiner – og legge meg igjen for å vente på at de – og kroppen min – skal begynne så smått å virke.

Utenfor er de andre leirdeltagerne kommet inn fra dagens første trening: morgentreningen fra kl 7.15 til 7.45 – den kan jeg bare glemme. Det går omtrent tre kvarter fra jeg våkner første gang til jeg kan gå noen lunde upåfallende: de første rundene høres som en 90-åring med gips på begge ben (og som ikke finner gåstolen sin..): dunk, dunk, stabb, stabb..

Altså. Klokka er 7.55. Frokost er 8.15, ca 2 minutter fra rommet. Jeg er altså fint i rute der jeg ligger, med medisiner innabords, natt-tøy på og dyne over hele meg.

Min mann har imidlertid en ide om at det er frokost allerede kl 8, og informerer meg derfor, forsiktig, spørrende: «klokka er fem på åtte…» implisitt: «skal du ikke få sveie i gang motoren, snart?»

Jeg svarer: «jeg er ikke ferdig med å ligge, ennå».

Og det går en innsikt opp for meg (hodet begynner nemlig ofte å virke før kroppen, og slutter senere – det er blant annet derfor jeg kan sitte her å skrive nå, selv om det å bevege noe annet enn et par fingre gjør satans (unnskyld uttrykket) vondt).

Altså: det som går opp for meg er at om morgenen, i mitt stå-opp-program, er det å ligge en handling, en aktivitet. Jeg kan ikke fortsette morgenens aktiviteter, for jeg har ikke ligget ferdig… Først skal det sluttføres, gjøres ferdig, avsluttes på skikkelig vis, så kan jeg kle på meg, vaske meg, pusse tenner..

Det sier noe om hvordan denne sykdommen er.

Legg igjen en kommentar