En egen venn

Claude Monet, Godstoget

Claude Monet, Godstoget

Å være filosofi-interessert tenåring på 80-tallet føles i et tilbakeblikk som innbegrepet på en vanskelig ungdom.

Som jeg hatet det: jeg ble ikke plaget på ungdomsskolen, men jeg var plaget: en plaget, ungdommelig, ensom sjel. Jeg har ingen forståelse for at noen ønsker seg tilbake til denne tiden – jeg er glad jeg kom gjennom det med livet i behold én gang. En gang til ville være å strekke lykken for langt..

Jeg hatet de platte ordspillene som var ”vitser” som ble gjentatt og gjentatt, mange ganger om dagen, i uker, måneder og år:
– ”du store min, hvor stor er din?”
– ”like stor som pappa sin…!”

eller:
– ”hvordan står den!?”

Jeg gjorde som alkoholikeren som forsøker å ikke være alkoholiker – prøvde å spille normal, i håp om at det skulle ”slå inn”. Jeg smilte, og smilte, lo med jevne mellomrom av det de andre sa. Var enig i alt, syntes til og med sangen om den lille undulaten som får dårlig mat var morsom, men lo nok litt for høyt til akkurat den.

Så de kalte meg Mona Lisa. Jeg forstod hva de mente.

Når jeg tenker tilbake føles det som om meningsfulle samtaler, hvis de samles i rekkefølge, kunne fylle en time per skoleår. I beste fall. Jeg hadde heldigvis en venninne fra en parallellklasse de årene – det berget meg vel fra å gå fullstendig fra forstanden i friminutter og på fritiden.

Så jeg lengtet bort. Jeg så på TV om mennesker som flyttet til andre steder og fant venner: ”you are my family now”! DET ville jeg også ha.

Jeg begav meg ut i verden på leting. Og jeg leter fortsatt: Det er nesten som en parodi på vår ungdommelige, sentimentale fyllerør: hvorfor liker ingen meg??!

Konklusjonen er vel at du kan spille normal så mye du vil, men det virker ikke hvis det er venner du er ute etter: venner får man bare når man er ekte, naturlig – altså når man ikke spiller. Problemet oppstår når ingen liker deg når du er deg selv…

Forskjellen er bare at nå vet jeg svaret. Jeg er annerledes. Jeg kjeder folk. Fordi jeg er syk, selvsagt, og jeg er den personifiserte kjedsomhet når det kommer til aktiviteter. Men kanskje også fordi jeg er en nerd? Når jeg prøver å ta kontakt med folk bruker jeg det vi har felles, og blir en parodi på en dust som vil innsmigre seg hos en jente (eller gutt) og snakker om lekser… det er jo bare ikke kult, eller interessant. Det er bare trist.

Forskjellen er også at jeg har resignert, for egen del: jeg er ikke engang sikker på at jeg kan makte å ha en masse venner oppetter meg – selv om det er det jeg har lett etter og lengtet etter et helt liv: det er antagelig for sent: det toget har forlatt perrongen, og det viser seg nå at det er et lite tog, med svært få sitteplasser…

togkupe,shutterstock_67568497

Men jeg merker at det likevel er reservert en plass, nær min egen, til en spesiell venn. Problemet er at jeg har budt plassen frem så mange ganger, og den er blitt forlatt like mange ganger, på ulikt, men sjelden hyggelig, vis – at jeg nå merker en viss reservasjon for å vise at den er ledig. Det er som om jeg har satt veska mi på setet ved siden av meg, for å signalisere at det egentlig er opptatt.

Det er mindre slitsom slik, for hvis noen setter seg der, så må jeg jo prøve å få han eller henne til ikke å forsvinne.

Igjen.

Legg igjen en kommentar