”Du er alltid så positiv”

Her en dag sa en pasient til meg: ”Du er alltid så positiv!”

Så har jeg hørt det og.

Jeg grunnet litt på hva som lå bak kommentaren, for jeg opplever ved Gud ikke å være særlig positiv.

Jeg kom fram til at jeg rett og slett har erfart at det krever for mye energi å se på ting i et negativt lys. Jeg har ikke krefter til å bekymre meg over ting som ikke er her og nå – ting som kanskje kan gå galt får rett og slett vente til galskapen er en realitet – så kan jeg ta meg av det da (for da har jeg ikke noe valg..)

Jeg tåler ikke stress – og følgelig gjør jeg alt for ikke å stresse. Jeg forsøker alltid å ta en ting av gangen, og rett og slett fjerne oppgaver fra arbeidslista hvis jeg ikke kan nå dem: flytte dem til en annen dag, eller stryke dem.

Å sette opp tempoet er ikke et alternativ – det ender alltid med energikollaps, og øvelsen koster mer enn den gir: jeg får kanskje gjort mer i et par time eller til og med en dag, men så blir jeg dårlig, og skal hvile meg inn igjen. Og det tar for lang tid, det lønner seg ikke.

Jeg pleier å spøke med at jeg prioriterer arbeidsoppgaver slik som man kategoriserer skadde på et ulykkessted:

  • haster
  • kan vente
  • må vente

Det som haster blir gjort – og noe av det som kan vente. Men det som må vente kommer sjelden eller aldri til den aktuelle agendaen: det er enten oppgaver/skadede som det ikke er så nøye med (det er egentlig ikke så viktig/de feiler ikke noe alvorlig) – eller det er ikke håp, det er ingenting man kan gjøre for dem, likevel: de er dødsdømte

Av oppgaver som kommer i denne kategorien er (for) store prosjekter som det ikke finnes energi eller egentlig lyst til å gjennomføre. Og på den listen har vi vel alle noen punkter: opp-pussing, tømming av flyttekasser (som alltid utsettes til ”i morgen”) og bare blir stående der, rydde loftet.

Noen som kjenner seg igjen..?

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.