Det behøves en landsby for å oppdra at barn

Eragny Landsby, Camille Pissarro

Eragny Landsby, Camille Pissarro.

Overskriften er et sitat fra en meningsytring i Berlingske tidende for noen dager siden.

Suzette Frovin skriver: “Det kræver en landsby at opdrage et barn. Bare ikke i Danmark. Her står forældrene alene med ansvaret. Helt alene”

Nåh, det er ikke bare i Danmark det står slik til. I Norge er det likedann, og kanskje også i de fleste industrialiserte land?

Suzette Frovin skriver videre: “Det kræver en landsby at opdrage et barn. Jeg ville ønske, vi kunne starte der. At vi kunne genskabe de lokale fællesskaber, åbne dørene på vid gab og lade ungerne, også dem med det uglede hår og snotnæser, være velkommen alle steder.

Jeg ville ønske, at vi ikke var så hårde ved hinanden. At vi var knap så skadefro og mere imødekommende. At vi i stedet begyndte at drage omsorg for hinanden. At vi rakte hånden ud mod småbørnsforældrene og stillede en gryderet på trappen eller tilbød at hente ungerne en lørdag morgen og være sammen med dem et par timer.”

Da jeg selv hadde småbarn, hadde en slik tilnærming vært et udelt og absolutt gode. Vi bodde langt fra familie, og det var vanskelig å finne andre i samme situasjon man kunne ”bytte” med. Jeg hadde heldigvis en annen innflyttermor i nabolaget – vi delte litt på babyene, og hos henne var i mange år det eneste stedet jeg kunne forlate jentungen et par timer, utenom barnehagen. Vi har ennå kontakt – selv om jeg har flyttet 300 mil bort. Slikt setter spor..

I en del familier er barna så opptatt at de knapt når å kjede seg. Det kan være skilsmissefamilier, der man skal dele tiden mellom mors og fars familie. Hos noen er både besteforeldre og tanter og onkler på begge sider aktive og deltagende – vil låne barna og ta dem med på tivoli eller ha dem med på besøk for å steke vafler. Da min datter var liten, bodde vi i et område med mange slike barn: for oss kunne lange sommerferier hjemme være et problem – for alle andre (bokstavelig talt) var bortreis: på ferie med den andre forelderen, med besteforeldre, hos tante..

Vi skulle fylle all tid selv. Og en temmelig syk mamma er ikke ”god nok” lekekamerat for en 3-4-åring gjennom mange uker..

En løsning ville selvsagt være hvis flere gjorde som Frovin anbefaler: at man i de meget opptatte familiene kanskje av og til inviterte med noen som ikke har slekt i nærheten, eller som av en eller annen grunn har en familie som ikke er særlig mye på banen?

Men bildet som Suzette Frovin maler er likevel mer nyansert. Senere forsøkte jeg meg selv – i alle fall litt klokere av skade – på den modellen som Frovin beskriver: jeg inviterte hjem en jente som var en del år yngre enn min egen, fordi de begge var enebarn, fordi foreldrene (som oss) ikke hadde slekt i nærheten og kunne trenge til litt tid for seg selv. Det gikk ikke udelt bra. Da 5-åringen begynte å klage over at hun kjeeeedet seg, sa jeg det jeg pleier, at så får du finne på noe: det er et lekehus i hagen med dukker og masse saker, det er et huskestativ og en trampoline. Inne er det også mange ting. Finn på noe. Da fikk jeg vite av det lille nussenurket at det er din plikt å gjøre sånn at jeg ikke kjeder meg. Jeg informerte om at det nok ikke var tilfelle, at hun fikk finne på noe selv. Det gjorde hun ikke, men surmulte til hun ble hentet.

Jeg kan selvsagt takle en 5-årings protester, men problemet er at når foreldrene har utstyrt barnet med en slik forventning – at voksne skal være underholdningsinstanser, så vil jo det jeg kan tilby, slett ikke nå opp. Så vil vel nurket heller være hjemme og bli ordentlig underholdt, enn å komme til oss, og foreldrene får ikke fri, for når nurket vil noe, så må jo det skj fyldest, helst i går..

Jeg har også opplevd at min datter har gått i en klasse som bråkte så mye at hun etter å ha feiret fødselsdag sammen med dem en gang, måtte overtales til å gjenta ”suksessen” neste år – da med tidsbegrensning. Vi prøvde å få til et samarbeid med de andre foreldrene for å få til en felles holdning slik at vi kunne hjelpe barna til en litt annen adferd. Men det var det ingen interesse for – for barn er barn, og de skal bråke.. forstod jeg.

Vel: ingen av oss her i huset – voksne eller barn, makter å være i den typen larm som de barna produserte, så derfor var samvær med dem uaktuelt. Jeg tror at i alle fall et par av disse barna er temmelig ensomme. Og når de ikke får hjelp til å lære seg å omgås andre, blir det jo gjerne slik. Jeg kan imidlertid ikke snu tidevannet alene.

I forsøk på å tilbakemeldinger til bråkete småbarn på samme måte som jeg gjorde det til mitt eget barn,  har jeg opplevd å bli fullstendig overkjørt av foreldrene. For eksempel prøvde jeg å dempe en meget aktiv og larmende 4-åring ved å si at: jeg blir sliten – og for å være ærlig litt gal  av det bråket ditt. Kan du sitte stille ved bordet? Hans far svarte at: han gir blaffen i hvordan han virker på andre. Han virket litt stolt, selv om jeg har problemer med å se hva som er så storartet med at en 4-åring opptrer som en ufølsom bølle? Ved en annen anledning sa den samme faren at han trodde sønnen kom til å bli leder som voksen. Så jeg forstod at det å overkjøre andres behov og følelser måtte være en viktig lederegenskap…

Nå har jeg ikke småbarn, lenger, og jeg ser helt klart poenget til Suzette Frovin. Derfor har jeg tatt kontakt med homestart i Danmark (finnes også i Norge). Det er en organisasjon der familier som trenger støtte og hjelp henvender seg for å få det, mens folk som har tid og energi til overs melder seg for å hjelpe.

Jeg skal til samtale og introduksjonskurs nå i høst, og jeg gleder meg.

Jeg håper jeg kan gjøre livet litt lettere for en familie. Gudene skal vite at et slikt tilbud ville vært gull verdt for meg den gangen jeg som syk mor var mye alene med et barn som også var mye sykt.

(I parentes bemerket: faren hennes arbeidet som selvstendig næringsdrivende, og var også en god del syk, så det var begrenset hvor mye han kunne være på banen. Så hjemmefronten falt på meg i de årene).

Så får vi se. Jeg utgjør vel ikke akkurat en landsby, men jeg håper mitt bidrag kan bety noe for noen.

Men hva sier dere – har dere som leser dette tanker og opplevelser omkring (forsøk på) bidrag til oppdragelsen av andres barn?

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

1 kommentar

  1. Pingback: VigdisVivenda – Facebook i svart – er det noe vits i?