Deltager eller tilskuer?

Luncheon_of_the_boating_party_Renoir

Renoir: Luncheon of the Boating Party

I 1957 gav den norske filosofen Hans Skjervheim ut boka ”Deltakar og tilskodar”. Den tematiserer det evige menneskelige spørsmålet omkring hvordan man kan være en deltaker i livet sitt, ikke kun en tilskuer.

Problemet er ennå ikke løst. I Jyllandsposten leste jeg sist uke om at profesjonelle også har overtatt folks facebook profiler.

En dame som er sitert i artikkelen sier:

”Jeg håber at tegne billedet af et professionelt og dedikeret menneske, der deltager aktivt i kulturlivet”.

Det er altså ikke nok å være et dedikert og deltagende menneske – det er like viktig (viktigere?) at bildet som tegnes viser dette.

For jeg har ingen tro på at man, når man en gang skal dø, tenker på hvordan man framstilte seg i sosiale medier. Eller hvordan man fremstilte seg, over hodet.

For hvis man vil henge med, holder det ikke med en tilfeldig selfie på strak arm, for å dele et øyeblikk med sine venner og kjente. Nei, nå skal det være et glamorøst preg over det hele: profesjonelle bilder av pene mennesker i meningsfulle omgivelser.

Hvis du altså vil henge med.

Spørsmålet for meg blir: hvorfor skulle man ønske å henge med i en slik absurd runddans? Der det er viktigere hvordan ting ser ut enn hvordan de faktisk er? For meg virker det som en sikker billett til et ulykkelig liv. Et liv av den typen der man blir gammel og ser tilbake og lurer på hva det var godt for, alt sammen. Hvor årene ble av.

For jeg har ingen tro på at man, når man en gang skal dø, tenker på hvordan man framstilte seg i sosiale medier. Eller hvordan man fremstilte seg, over hodet.

Hvis man ikke er blitt fullstendig fremmedgjort på reisen gjennom livet, tror jeg at man – på dødens terskel – vil huske ekte opplevelser, der man har deltatt, vært til stede.

Levd.

Sammen med andre, levende mennesker. Som var der – ikke bare var opptatt av hvordan de tok seg ut, hvordan bildet av dem ble tegnet.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

1 kommentar

  1. Vigdis Lysne

    Dette er vel noe av samme tematikken som Jean Paul Sartre var opptatt av i hele sitt forfatterskap, disitinksjonen mellom det egentlige og uegentlige liv. Er man en virkelig person med virkelige relasjoner og interesser der det er nettopp relasjonene og interessene som betyr noe, eller er det hva andre «synes om», som betyr noe? Det som for psykoanalytikeren Helene Deutsch kalte «som-om»- personligheter. Det virker som at det viktigste for mange etter hvert ikke lenger hva man er eller står for, men hvordan man tar seg ut.

    Skjervheim har også en meget viktig artikkel med tittelen «Det liberale dilemma» – som dessverre stadig er like aktuell som da han skrev den for mange år siden.