Danse i drømme

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

I det siste har det hendt, like før jeg sovner, at jeg har hatt bilder i hodet av at jeg danser på en strand. Som Zorba, slik filmen beskrives i Beatles – Jan Saabye Christensens roman som jeg leste om og om igjen i min ungdom. Det gjør ikke vondt å bevege seg i disse drømmetankene, og det er det som overrasker meg mest.

Pierre-Auguste Renoir: Bougival Dance

Pierre-Auguste Renoir: Bougival Dance

Jeg har lest et sted at speilnevronene vi har i hjernen gjør at vi kjenner oss igjen i andre menneskers følelser, og i andres fysiske smerte. Så det må være derfor at hele systemet mitt protesterer når jeg ser noen løpe opp en trapp: ikke gjør det! Jeg formelig kjenner smerten glefse til bare ved synet. Bruno kaller det revmatikerblikket. Det vurderende blikket man får når et ledd har eksplodert i betennelse og all bevegelse fører til små vulkanutbrudd av smerte. Det blikket som måler avstand og vurderer om man klarer å komme seg fra stolen og til toalettet. Om det lar seg gjøre å ta seg fram over parkeringsplassen og til apoteket, eller om man bare må kjøre hjem, uten nye medisinforsyninger.

Kanskje er  det de samme speilnevronene som gjør reality-TV så populært? Det er ikke spill – det er rett på kruttet, rett på følelsene. Og snørr og tårer er ekte, ikke tilgjort.

Men kanskje er det omvendt, også, slik at når jeg nå kan danse i halvsøvne uten smerte, må det bety noe. Kanskje det betyr at alt blir lettere nå?

Det ville ikke gjort noe, etter snart 28 år med sykdom. Mer enn 10 000 morgener der man føler seg levende begravd i smerter, kvalme og andre festlige innslag i livet, og må kjempe seg opp av et mørkt helvete og inn i noe som bare er en sørgelig unnskyldning for et liv.

Det begynner å ligne et liv. Et liv man ikke behøver å grue seg for å leve.

Og nå?

Teksten over er skrevet for noen år siden. Og nå vet jeg at det faktisk kom til å gå bedre. Jeg kan gjøre ting i dag som fremstod som fullstendig utenkelige for 3 år tilbake. Jeg kan trene på ergometersykkel. Jeg kan trene karate (stille og forsiktig). Og jeg kan gå lengre avstander enn før.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.