Carpe diem – eller kanskje ikke?

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Mindfullness er jo så inn i tiden nå – fokus på øyeblikket, leve i tiden, carpe diem. Det skal angivelig gi mer livskvalitet og farge til livets små øyeblikk.

Men er det så sikkert at dette er en god innfallsvinkel når man mer holder ut livet enn lever det? Når det å ta en dag av gangen fremstår som fullstendig overveldende?

Tenk deg inn i følgende scenario: Nå skal du holde deg i bevegelse de neste timene. Ikke innenfor smertegrensa, men like innenfor den andre grensa – den som er like ved kollaps. Du skal altså presse deg så langt du over hodet kan makte for å trosse smertene og kvalmen slik at du får på deg klær, får plukket opp det du slapp på golvet i sted, bøye deg ned etter skoene, får dem på, bøye deg igjen etter veska, gå til bilen. Så skal du klare å gå ut av bilen igjen for å lukke garasjeporten etter deg, osv osv osv. Det vil være smertefullt, og det vil være det hele tiden. Du vil måtte ta pauser for å klare gjennomføre, men du skal bare stå på, gå på igjen, og igjen og igjen. Til dagen er slutt. Så begynner du igjen i morgen, på samme måte. Og i dagen etter det… 1000 ganger. 10 000 ganger…

Det blir for mye, enda før man er kommet opp av senga. Så man tenker på en annen måte: bort med tilstedeværelsen og mindfullnessen, inn med fortrengning og selvbestikkelser..

Man deler livet i halvparter: hvis jeg klarer å komme meg opp i dag, er jeg nesten halvveis i uka, siden det er onsdag i morgen, og jeg kan sove lenge lørdag. Hvis jeg klarer å få plukket lekebilene fra golvet nå, er jeg halvveis med husarbeidet, og jeg kan falle om på sofaen litt. Snart er det gått tjue minutter av timen, og den er snart halvveis – kanskje klarer jeg å unngå å sovne.. Om en halv time er vi halvveis til lunsj, og til lunsj er vakta halvveis….

Nei, ta små skritt, sett små mål. Og tenk så lite som mulig på det som er nå.

Man kan ikke si det er å leve i nuet, men man holder ut: ved hjelp av en bevisst og aktiv fortrengning av livets realitet – som er at livet er noe dritt, og at det kommer det med stor sannsynlighet til å fortsette å være i lang tid.

Å dvele ved smerter som er så langvarig og så sterke at de driver deg helt til ytterkanten av det du kan makte, er kanskje ikke verdens beste oppskrift for et fortsatt liv..?

Ikke noe Carpe diem – nei, GLEM diem, så holder du kanskje ut lenge nok til at du får se en vakrere soloppgang enn den du ble tildelt i dag.

Når man har passert 10 000 morgener med et lite, personlig, helvete av kvalme, smerter, svimmelhet, stivhet etc, etc for å komme seg i gang, bare for å mislykkes i forsøket en stor andel av dagene, da bør man ikke heve blikket for mye og se for mange meter av stien på en gang.

Og nå?

Halvpartene er blitt større og sjeldnere. Og jeg har timer og øyeblikk verdt å gripe. Noen ganger til og med dager. Det er en lykke. En ubeskrivelig lykke.

 

Hvis du har lest helt hit har du kanksje også interesse av å se på boken min: Smak av egen medisin

Magnolia. Bilde tatt av Bruno Aamo

Magnolia. Bilde tatt av Bruno Aamo

 

 

Legg igjen en kommentar

1 kommentar

  1. Pingback: VigdisVivenda – Kroppen – bare en beholder…?