Behandling – eller beroligelse?

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Når man leser det man finner om de såkalte diffuse lidelsene rundt om kring, er det et par ting som går igjen.

For det første en beskrivelse av en pasient som går til lege gjentatte ganger – uten at det kan påvises fysisk sykdom. Videre vektlegges det gjerne at pasienten ikke blir beroliget av at det ikke kan påvises sykdom – heller ikke når legen forsikrer om at det ikke er noe galt.

Det er mulig dette høres fornuftig ut for mennesker som aldri har vært syk, men ærlig talt – er det mulig å være utdannet lege og ikke høre at dette skurrer?

For å ta det første først: det at det ikke kan påvises fysisk sykdom, synes å være ensbetydende med at det ikke er fysisk sykdom. Slik er det jo ikke, og det burde presumptivt intelligente mennesker, som leger, vite.

Når det gjelder det øvrige, vil jeg bruke meg selv om eksempel – så slipper jeg gå så langt hjemmefra. I alle de 21 årene jeg var veldig syk, men manglet en diagnose, gikk jeg selvsagt til lege en del ganger. Sjeldnere og sjeldnere – for det var ingen vits, men av og til brøt jeg sammen under presset av plagene og gikk til lege – fordi jeg ikke kunne holde ut, lenger.

Det er nemlig temmelig uholdbart å leve gjennom nærmere 10 000 dager med kvalme, ekstrem trøtthet, smerte, voldsom slitenhet, søvnproblemer, trøtthet, diarre, kornisk bihulebetennelse, utmattelse og en masse annet som jeg ikke engang husker, lenger.

Hvorfor oppsøke lege?

Går man til lege fordi man er redd for å feile noe dødelig? Eller fordi man gjerne vil ha hjelp til plagene sine?

Jeg gikk ikke en eneste gang til legen i disse årene fordi jeg var spesielt redd for å feile noe alvorlig – i betydningen at jeg kom til å dø av det. Jeg visste at jeg feilte noe alvorlig – jeg hadde det så dårlig hele tiden, at det er veldig vanskelig ikke å oppleve det som at noe var nettopp – alvorlig – galt.

Men jeg var altså ikke redd for å ha kreft, eller noe annet jeg kunne dø av. Tro meg – på det verste var det så ille at jeg tror en melding om at jeg hadde kun 6 måneder igjen kanskje ville vært mer av en lettelse enn noe særlig annet: så kunne jeg slutte å lure på hvordan det skulle gå, siden jeg ikke klarte jobbe noen fornuftig stillingsprosent, og jeg ikke kunne få noe hjelp av noe slag siden jeg jo IKKE FEILTE NOE!

Så la oss ha det helt klart: Jeg var ikke redd for å dø, så det var ikke derfor jeg gikk til lege. Jeg var ikke redd for å dø fordi jeg levde i et fysisk helvete – et helvete som gjorde at selv døden til tider fremstod som et alternativ som i alle fall burde tas med i betraktningen.

Dette mens legene altså mente at jeg ikke feilte noe. Det står til og med i journalen min et sted: pasienten later ikke til å bli glad for at man ikke finner noe galt på prøvene. Nei, kan du begripe det – det måtte jo bare være å gå hjem og leve det samme livet videre, lettet over at det ikke kom til å ta slutt med det første..

Så på tross av at de jo må ha sett at jeg var syk – jeg så jo ut som om jeg var død for en liten uke siden og var blitt gravd opp igjen ved en feiltagelse – så konkluderte de alle sammen med at jeg var frisk som en fisk.

Så mye for det kliniske blikket. Og for nivået på fagkunnskapen. For ærlig talt: ME har vært kjent siden det året jeg ble født. Gjør leksene deres!

”Berolige” pasienten – forsøk i det minste ikke å fornærme samme pasients intelligens

Punkt 2 – at jeg ikke ble beroliget når legen forsikret meg om at jeg ikke feilte noe (alvorlig) – kan, for dem som ikke alt har skjønt det – forklares på denne måten: jeg gikk til legen for å få hjelp fordi jeg hadde smerter, utmattelse, kvalme etc som gjorde at jeg ikke kunne arbeide og ikke hadde noe liv i det store å hele. Å høre en mann si:

du skal ikke være redd – det gjør ingenting at du har hatt det slik i 20 år nå, og du skal antagelig ha det slik i 20 eller 30 eller 40 år til – du skal ikke være redd – for det er jo ikke farlig! Det hjalp liksom ikke…

Nei, jeg ble ikke beroliget.

Jeg er rimelig sikker på at de som hadde svære magesårs-smerter, kvalme og alt som følger med – tilbake på den tiden da alle leger var overbevist om at magesår var psykisk. Jeg er temmelig sikker på at de ikke fikk mindre smerter, heller, av at legen beroliget dem: at legen sa:

det er ikke farlig, det som kjennes ut som lange forskjærskniver som gjennomborrer magen din. Det er bare fordi du er stresset i det lille hodet ditt, så du må meditere mer og hvile, og huske på at du skal ha det mørkt og kjølig på soverommet og ikke krangle med konemor nå, så blir det nok bra, skal du se.

Jeg har en grim følelse av at disse tiradene ikke hjalp på magesårspasientene, heller.

Når det gjelder leger som forsikrer en om ting for å berolige har jeg for øvrig et par historier på lager. En dame jeg kjenner som har et gen for brystkreft som karakteriseres som aggressivt, hun har også hatt en del andre sykdommer og plager. Så kreftlegen sa til henne at: du behøver ikke være redd for å få brystkreft, for du har hatt så mye annet. Du kan ikke få brystekreft, også. (ja, det er sant).

Jeg må si det er imponerende hva de lærer på medisinerstudiet i dag – alt de kan forsikre en om…

Det er ikke grenser for hvor mye smerte man kan tåle – bare det er andres.

Hva behøver pasienten?

Mitt problem var at jeg behøvde behandling. Ikke forsikringer. Ikke beroligelser.

Etter 21 år som syk fant jeg selv frem til hva jeg feilte og tvang legen til å sende meg til utredning og diagnostisering.

Senere fant jeg selv fram til leger som kunne hjelpe, og jeg betalte det selv.

Hvis jeg skulle klart meg med det det offentlige gir en ME-pasient, ville jeg fortsatt levd livet i mitt lille, private torturkammer.

Men jeg ville kunnet gå til lege for å få høre at jeg hadde det helt fint, at det ikke var farlig. Helt sikkert, altså. For sånt vet man når man har gått i mange år på universitetet.