Av skade blir man ikke sterk. Og i motbakke går det ikke oppover.

Å gjenopplive et deprimert sinn er som å tine en frostskade. Det gjør inne i helvete vondt mens det står på, man blir sårbar for nye forfrysninger i årevis, og hvis man er heldig og beholder den frostskadde delen av sinnet, vil den for all tid være utsatt for skade.

Det er ikke sant at av skade blir man sterk. Det er noe vi sier for å trøste hverandre når alt er vanskelig.

Det er ikke sant at det som ikke dreper deg, styrker deg.

Kanskje det skjer i sjeldne tilfeller, men like ofte vil det som nesten dreper deg, svekker deg for livet, og du må leve med dine skrammer og sår og prøve skjule dem som best du kan.

For det er ingen som vil vite av dem.

Det er heller ikke slik at i motbakke går det oppover. Motbakker fører sjelden til et bedre sted, de er som oftest bare tunge, strevsomme og ødeleggende. Altfor ofte går de slett ikke oppover når man strever som verst, men nedover.  Det er som tilbaketog til en fjern fortid der man prøver å nøste seg tilbake til dit hvor det først gikk galt – der hvor floken starta, slik at man kan løse den opp og gå videre.

Det er først etter alle nedoverbakkene som fører en frem til vonde ting en har forsøkt å glemme, at motbakken begynner. Men da har man alt gått så langt, og så langt nedover, at man knapt har energi igjen til ett eneste skritt til.

Så skal man begynne, derfra, å klore seg oppoverbakke igjen, og prøve å se lyst på livet og ta ting positivt mens man går. For det har jeg nemlig hørt er veldig, veldig viktig.

Og nå?

Nå går det greit. Også selv om mange uker inneholder solide tilbakeslag som gjør det vanskelig å forstå hvor optimismen jeg kan lese på min egen blogg, kommer fra…

Det går ikke så mye oppover lenger.

Og godt er det.

 

Legg igjen en kommentar