Anger – et nødvendig onde for å vokse opp

Leser på NRK at rotter også kan angre – riktignok ikke ut fra etiske vurderinger, men etter handlinger som gjør at de mister sin favorittmat, men likevel…

Uten kontakt med følelsene, ingen erfaring. Og det gjelder alle følelsene, ikke bare de ”hyggelige”.

Anger er uttrykk for at man gjør en erfaring: man vurderer det man har gjort og finner ut at det nok ikke var det mest hensiktsmessige – fordi man mistet en gevinst eller fikk en negativ respons. Eller – for mennesker med etisk vurderingsevne – fordi man forstår at det man har gjort f. eks har skadet eller såret et annet menneske.

Den norske psykologen Jon Monsen hevder at erfaringer er en prosess der både tanke og følelse er aktivert, i en refleksjon der ens sinnsstemninger blir gjort bevisst.

Uten kontakt med følelsene, ingen erfaring. Og det gjelder alle følelsene, ikke bare de ”hyggelige”. Vi må således, for fullt ut å kunne gjøre erfaringer som mennesker, være i stand til å ha kontakt med hele følelsesregistret, også anger, sinne og skam (og sjalusi og misunnelse, for den saks skyld). Evne til å gjenkjenne og romme alle følelsene er også en mulig (generell) definisjon på en sunn mental helse.

Sinne i seg selv er ikke farlig – det blir kun farlig hvis man ikke har lært å uttrykke det på en fornuftig måte. Undertrykt sinne kan komme til å sprenge trykk-kokeren, og det er ikke nødvendigvis et vakkert syn.

Skam er en nødvendig del av det menneskelige liv hvis man vil være et moralsk vesen. Man behøver aldri be et barn skamme seg, og det vil heller aldri virke – pådyttet skam får bare trassen fram, og man oppnår noe helt annet enn man ønsket.

Sinne i seg selv er ikke farlig – det blir kun farlig hvis man ikke har lært å uttrykke det på en fornuftig måte.

Men alle barn (og voksne) gjør ting som ikke er helt toppers, en gang i blant. Da er det de voksnes jobb å påpeke at dette vel ikke var helt OK? Å ødelegge Sofies snøhus – det er bare ikke i orden! Hva ville du syntes hvis det var ditt hus? Ut fra skam over det man har gjort, vil så anger kunne vokse frem. Og kanskje går man ikke løs på de andre barnas ting på en stund.

Men hvis de voksne ikke anerkjenner de negative følelsene, men feier dem under teppet fordi man har en ide om at det er godt for barn (eller for den saks skyld, alle mennesker) å bare være glade hele tiden, så kan man risikere å oppdra et vesen (monster?) som ikke er i stand til å sette seg i den andres sted, eller forstå hvordan ens handlinger faktisk kan oppleves fra den andre siden. Eksempel på dette har jeg skrevet om i denne bloggposten. I eksempelet over kunne svaret fra barnet være: det driter jeg tynt i. Og så har man jo allerede en helt annen historie å ta tak i.

Eller: hvis du får vite at barnet har spurt et annet barn: ”Ikke for å være ekkel. Jo, egentlig, derfor: du burde slanke deg!”, så kan man jo for eksempel spørre inn til: ”hvordan ville det være for deg om de andre kalte deg spikeren”? Hvis barnet skammer seg et lite øyeblikk er det en god ting – for så har det kanskje kommet nærmere en sunn mental helse. Hvis det også angrer et lite øyeblikk, vil det kunne være kommet nærmere å utvikle en mer akseptable oppførsel overfor andre. En slik adferd som vi vel håper at barna skal ha inkorporert før de blir voksne.

"Mens erkjennelsen stiger?". Maleri av Jan Roger Iversen. http://janrivers.blogspot.dk/

«Mens erkjennelsen stiger?». Maleri av Jan Roger Iversen. http://janrivers.blogspot.dk/

Min påstand er at barn som vokser opp uten å føle en naturlig skam når de har gjort noe som sårer, skader eller irriterer andre mennesker, og som aldri angrer på sine handlinger/sin oppførsel – at disse barna mangler noe vesentlig på sin vei til voksenverdenen. Selv om det å se sitt barn ha det vondt er en øvelse som er egnet til å rive hjerte og sjel ut av en foreldres kropp, så er vi dårlige foreldre hvis vi ikke kan lære oss å utholde det, og gjennomleve de vonde følelsene sammen med barnet.

Ingen skulle behøve – som liten – å gjennomleve de vonde følelsene alene. Kun hvis man får prøve seg fram, sammen med noen man er trygg på, kan man en gang bli voksen nok til å klare det på egen hånd: og kanskje til og med bli trygg nok til å tåle å gjøre det samme for andre – kanskje for egne barn?

Men man blir aldri voksen nok til å takle slike ting alene hvis man aldri får øvd på det i trygge former – det er som med alt annet man skal lære seg her i livet. Curling-foreldre som forsøker å fjerne alt vondt fra barnets liv, gjør dem derfor ubotelig skade. Det samme gjelder for lærer som ikke tar konfrontasjoner med elevene, men lar dem ”slippe unna” uten å ”føle seg dårlig til pass” – uansett hva de har gjort.

Curling-foreldre som forsøker å fjerne alt vondt fra barnets liv, gjør dem derfor ubotelig skade.

Da jeg arbeidet i en akuttpsykiatrisk post opplevde jeg at en av de ansatte sa at han ikke trodde han hadde klart å komme på besøk hvis hans egen sønn hadde blitt innlagt på en slik avdeling. Det er noe av det tristeste jeg har hørt i mitt liv: hvis ikke foreldre skal orke ta den belastning det er å tre ut av solskinnet og være sammen med barna være når de har det vondt – hvem skal så dele deres byrde, lette deres vei?

Å være curligforeldre er sikkert slitsomt, men det er ikke en millimeter så utfordrende og så krevende som virkelig å gå inn og være hos en som lider. Så også her gjelder det å starte i det små – øve seg i hverdagen: så når minsten har skrubbet opp kneet, eller er lei seg fordi bestevenninnen heller vil besøke noen andre i dag – så skal man ikke avlede med tegnefilm eller sjokolade, men stå sammen med og romme det som er vanskelig. Så skal du se begge kommer sterke og modnere ut av det, og begge har gjort en erfaring på vei mot et modnere barne- og voksenliv.

 

(I parentes bemerket kan du lese om alt dette og mer til i boka mi artiklene mine: se under publikasjoner på denne siden. Der finnes også ordentlige henvisninger til kilder jeg har brukt.)

 

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.