Å henge i ripa – eller et tre med dype røtter

Du kan også læse dette indlæg på Dansk

Jeg leste i avisa en gang en historie om en gutt som overlevde et forlis. De var flere ungdommer i båten, og da den hadde kantret, var de to stykker som hang der etter fingertuppene – en gutt og ei jente. Gutten fortalte at han ble så sint på jenta, fordi hun etter en stund sa jeg klarer ikke mer, slapp takt og lot seg synke ned i intetheten. Selv ble han reddet, mange timer senere.

Claude Monet: Impression Sunrise

Claude Monet: Impression Sunrise

Det bildet har forfulgt meg, og innimellom er jeg blitt den jenta – hun som henger på båtripa og prøver å ikke slippe taket og synke ned i det evige mørket. Når jeg ligger helt, helt stille i senga og holder ut smertene, eller klamrer meg til håpet om at jeg skal unngå å kaste opp, for jeg har ikke bøtte ved senga og det finnes ingen mulighet for å rekke do.. da er jeg den jenta.

Når jeg har bøtta ved siden av senga, men er så trøtt, så trøtt, at bare tanken på å skulle finne krefter til å kaste opp er så umulig at hvis jeg faktisk hadde valget, ville jeg sluppet ripa og latt meg gli inn i glemselen – da er jeg også den jenta. Men jeg klamrer meg fast, ennå.

Og det hender jeg lurer på om det ikke kunne være mulig å komme seg opp i båten?

Boat with seagull. Copyright Tom Brown, used with permission.

Boat with seagull. Copyright Tom Brown, used with permission.

Og nå?

Det er lenge siden bildet av båten har vært hyppig gjest – faktisk de siste årene kun ved kraftig oppkastsyke eller influensa.

Kraften, som begynte som en liten kim langt der inne, har vokst seg sterkere og større. Og nå kan jeg noen ganger se et akasietre bak lukkede øyelokk. Et tre som står frodig og friskt midt i et øde og goldt ørkenlandskap. Et tre med mange titalls meter røtter som når helt ned til vannårer ørkenmennesker bare kan drømme om å drikke av.

 

Akasietre. Bilde av Vigdis Lysne

Akasietre i den Egyptiske ørken. Bilde av Vigdis Lysne

Noen ganger, når jeg kjenner at jeg ikke er helt tom for livskraft og energi; da er jeg det treet. Og det gir tro på fremtiden. Jeg føler at jeg vokser. Blir sterkere. Langsomt. Umerkelig fra dag til dag, men synlig fra år til år.

Som et tre som har røttene som når dypt, dypt – helt ned til det livgivende, hellige, vannet.

 

Hvis du har lest helt hit har du kanksje også interesse av å se på boken min: Smak av egen medisin

Og hvis du har glede av å lese bloggen min, må du gjerne dele med andre du tror kan finen på å ha interesse for det jeg skriver.

Legg igjen en kommentar